Fascismens spøkelse
Donald Trumps valgseier i USA og høylytt «folkelig» motstand mot eliter, massemedier og liberal politisk korrekthet, har fått mange til å trekke linjer tilbake til den fascistiske bølgen i forrige århundre. Har de rett, eller driver de «bare» med retorikk
Det kan slås fast at Donald Trump i 2016 uvanlig sterkt spilte på folkelig skepsis og raseri mot eliten i den amerikanske hovedstaden. Som president har han knyttet seg tett til den næringslivseliten han selv tilhører. Samtidig har han fortsatt med å tvitre eller kommunisere direkte med «massene» på folkemøter, heller enn å forsvare sin politikk i pressekonferanser der det stilles kritiske spørsmål. Det kan slås fast at selverklærte rasister og antiliberale forkjempere for «white supremacy» i høy grad ser Trump som deres mann, og at denne mannen tilfredsstiller deres frykt eller hat ved å peke på indre og ytre «fiender». Historiens fascister gjorde ting som likner, men blir det derfor riktig å brunmale dagens amerikanske høyrepopulisme med bred pensel? P å vår side av Atlanterhavet kan det slås fast at deler av Brexit-kampanjen for et år siden var preget av fremmedfrykt og (hos noen) -hat. Politikere på ytre høyre fløy har også i flere land lykkes godt i velgermarkedet med «klar tale» og krav om handlekraft mot reelle så vel som forestilte trusselbilder. Det liberale demokratis forkjærlighet for mangfold og dyrking av nøktern dømmekraft blir på flere hold blankt avvist.
Det kan også slås fast at mange europeere – også norske – i sosiale medier slenger rundt seg med løse teorier om konspirasjoner som skal føre til Europas og Vestens undergang. Det pekes sjelden på kommunister eller jøder, slik det ble i mellomkrigstiden, men feminister, journalister og multikulturalister ligger tynt an som potensielle kreftceller i en presumptivt sunn samfunnskropp. Og så har de muslimene, selvfølgelig. Men hvor kort er veien fra anti-islamisme til fascisme? Å karakterisere innvandringsmotstandere, nynasjonalister og islamkritikere som fascister tjener neppe noe godt formål. Til det er fascisme for veletablert som skjellsord, løsrevet fra sitt historiske opphav. Jeg vet det ikke,
Politikerne som appellerer til de engstelige med aggressiv retorikk mot muslimer, kultureliten eller byråkrater i Brussel og Washington, drømmer trolig heller ikke om en fascistisk revolusjon der nasjonalstaten blir alle tings mål.
men antar at svært mange oppfatter fascismen som et fenomen som rommet alt fra Mussolinis brunskjorter via Hitlers brølende opptreden på massemøter, til okkupasjonen av store deler av Europa, og så til Holocaust. Ingen med vett og forstand vil da gå med på at de er fascister.
Det er ikke helt lett å si presist hva forrige århundres fascister sto for. Fascismen var i høy grad en krisereaksjon etter første verdenskrig og en aktivistisk motstand mot den organiserte arbeiderbevegelsen – mot både sosialdemokrater og kommunister. Som påpekt av historikeren Ottar Dahl, fikk aktivistenes engasjement et moralsk og nærmest religiøst preg: «troskap, offervilje og heroisme sto sentralt», og det var det nasjonale fellesskap, staten og føreren troskapen skulle rettes mot. Ellers var fascismen langt fra enhetlig, med ulike syn på alt fra økonomi til rasespørsmål og religiøst liv. Det er lettere å si hva fascister var imot. S om massebevegelse vektla fascismen det brede nasjonale fellesskap – et stort, enhetlig «folk flest» – mot ytre trusler og indre oppløsende krefter. Det kan synes som et paradoks at fascister kunne være for både valg og folkeavstemninger, men samtidig fremsto som antidemokrater. De skyldtes at de ønsket demokratiets massemobilisering, men ikke dets meningsmangfold og kritiske debatt.
Når vi skal prøve å forstå den historiske fascismen, bør vi se like mye på hva den sprang ut av som på det den førte til. Den var en reaksjon på politiske og sosiale kriser. De som reagerte – alminnelige fascistiske velgere – var sjelden «onde mennesker». De følte, tenkte og gjorde ting vi både kan og bør forstå.
Men fordi vi også vet hva det førte til, bør det ikke unnskyldes. P å tross av sosiale og politiske kriser lyktes mange land før andre verdenskrig med å videreutvikle inkluderende demokratiske samfunn med politisk og organisasjonsmessig mangfold. Det var ingen selvfølge. Fascister og nazister var ikke rene utgrupper verken i Skandinavia eller i Storbritannia. Når de likevel ikke fikk større gjennomslag, skyldtes det blant annet at alminnelige borgerlige konservative og liberale mennesker satte foten ned. I Norge utgjorde særlig høyrelederen C. J. Hambro en politisk kraft som uavhengig av kortsiktige popularitetshensyn blokkerte radikalisering på borgerlig side. Slik kan vi si at han i Norge var med på legge grunnlaget for det som skulle bli den vestlige «politiske korrekthet» etter 1945.
Usikkerhet i møte med teknologisk endring, globalisering og migrasjon har, godt hjulpet av vanskelige økonomiske forhold de senere årene, skapt ”markedet” for høyrepopulistisk protest. Å føle fremtidsfrykt, gjør imidlertid ikke folk til fascister. Politikerne som appellerer til de engstelige med aggressiv retorikk mot muslimer, kultureliten eller byråkrater i Brussel og Washington, drømmer trolig heller ikke om en fascistisk revolusjon der nasjonalstaten blir alle tings mål. Villet fascisme er ikke et stort problem. P roblemet er at dagens krisereaksjoner bryter ned samfunnsmessig tillit, dyrker konflikter og produserer fiendebilder. Fascismens spøkelse kan lure på oss som en reaksjonens konsekvens. Ansvaret for å bekjempe det, hviler ikke bare på politikere når de tvitrer og fordeler «likes» i valgkamp, men på hver og en av oss når vi deltar i samfunnsdebatten – over en sommerøl på kafé, over en kaffe i et trosfellesskap, eller med tastetrykk på Facebook. Høyresidens politikere har likevel et særlig ansvar for reaksjonens konsekvenser: De må «tørre å ta debatten».