Fa­scis­mens spø­kel­se

Do­nald Trumps valg­sei­er i USA og høy­lytt «fol­ke­lig» mot­stand mot eli­ter, masse­me­di­er og li­be­ral po­li­tisk kor­rekt­het, har fått man­ge til å trek­ke lin­jer til­ba­ke til den fa­scis­tis­ke bøl­gen i for­ri­ge år­hund­re. Har de rett, el­ler dri­ver de «bare» med re­to­rikk

Faedrelandsvennen - - MENING - ØYVIND TØNNESSON,

Det kan slås fast at Do­nald Trump i 2016 uvan­lig sterkt spil­te på fol­ke­lig skep­sis og ra­se­ri mot eli­ten i den ame­ri­kans­ke ho­ved­sta­den. Som pre­si­dent har han knyt­tet seg tett til den næ­rings­livs­eli­ten han selv til­hø­rer. Sam­ti­dig har han fort­satt med å tvit­re el­ler kom­mu­ni­se­re di­rek­te med «mas­se­ne» på folke­mø­ter, hel­ler enn å for­sva­re sin po­li­tikk i presse­kon­fe­ran­ser der det stil­les kri­tis­ke spørs­mål. Det kan slås fast at selv­er­klær­te ra­sis­ter og an­ti­li­be­ra­le for­kjem­pe­re for «whi­te supre­macy» i høy grad ser Trump som de­res mann, og at den­ne man­nen til­freds­stil­ler de­res frykt el­ler hat ved å peke på ind­re og ytre «fien­der». Histo­ri­ens fa­scis­ter gjor­de ting som lik­ner, men blir det der­for rik­tig å brun­male da­gens ame­ri­kans­ke høyre­po­pu­lis­me med bred pen­sel? P å vår side av At­lan­ter­ha­vet kan det slås fast at de­ler av Brexit-kam­pan­jen for et år si­den var pre­get av frem­med­frykt og (hos noen) -hat. Po­li­ti­ke­re på ytre høy­re fløy har også i fle­re land lyk­kes godt i vel­ger­mar­ke­det med «klar tale» og krav om handle­kraft mot re­el­le så vel som fore­stil­te trus­sel­bil­der. Det li­be­ra­le de­mo­kra­tis for­kjær­lig­het for mang­fold og dyr­king av nøk­tern dømme­kraft blir på fle­re hold blankt av­vist.

Det kan også slås fast at man­ge euro­pe­ere – også nors­ke – i so­sia­le medi­er slen­ger rundt seg med løse teori­er om kon­spi­ra­sjo­ner som skal føre til Euro­pas og Ves­tens un­der­gang. Det pe­kes sjelden på kom­mu­nis­ter el­ler jø­der, slik det ble i mel­lom­krigs­ti­den, men fe­mi­nis­ter, jour­na­lis­ter og multi­kul­tura­lis­ter lig­ger tynt an som po­ten­si­el­le kreft­cel­ler i en pre­sump­tivt sunn sam­funns­kropp. Og så har de mus­li­me­ne, selv­føl­ge­lig. Men hvor kort er vei­en fra anti-isla­mis­me til fa­scis­me? Å ka­rak­te­ri­se­re inn­vand­rings­mot­stan­de­re, ny­na­sjo­na­lis­ter og islam­kri­ti­ke­re som fa­scis­ter tje­ner nep­pe noe godt for­mål. Til det er fa­scis­me for vel­etab­lert som skjells­ord, løs­re­vet fra sitt his­to­ris­ke opp­hav. Jeg vet det ikke,

Po­li­ti­ker­ne som ap­pel­le­rer til de engste­li­ge med ag­gres­siv re­to­rikk mot mus­li­mer, kul­tur­eli­ten el­ler by­rå­kra­ter i Brus­sel og Washing­ton, drøm­mer tro­lig hel­ler ikke om en fa­scis­tisk re­vo­lu­sjon der na­sjo­nal­sta­ten blir alle tings mål.

men an­tar at svært man­ge opp­fat­ter fa­scis­men som et fe­no­men som rom­met alt fra Mus­so­li­nis brun­skjor­ter via Hit­lers brø­len­de opp­tre­den på masse­mø­ter, til ok­ku­pa­sjo­nen av sto­re de­ler av Euro­pa, og så til Ho­lo­caust. In­gen med vett og for­stand vil da gå med på at de er fa­scis­ter.

Det er ikke helt lett å si pre­sist hva for­ri­ge år­hund­res fa­scis­ter sto for. Fa­scis­men var i høy grad en krise­re­ak­sjon etter førs­te ver­dens­krig og en ak­ti­vis­tisk mot­stand mot den or­ga­ni­ser­te ar­bei­der­be­ve­gel­sen – mot både so­sial­de­mo­kra­ter og kom­mu­nis­ter. Som på­pekt av his­to­ri­ke­ren Ot­tar Dahl, fikk ak­ti­vis­te­nes en­ga­sje­ment et mo­ralsk og nær­mest re­li­giøst preg: «tro­skap, of­fer­vil­je og he­rois­me sto sen­tralt», og det var det na­sjo­na­le fel­les­skap, sta­ten og fø­re­ren tro­ska­pen skul­le ret­tes mot. El­lers var fa­scis­men langt fra en­het­lig, med uli­ke syn på alt fra øko­no­mi til rase­spørs­mål og re­li­giøst liv. Det er let­te­re å si hva fa­scis­ter var imot. S om masse­be­ve­gel­se vekt­la fa­scis­men det bre­de na­sjo­na­le fel­les­skap – et stort, en­het­lig «folk flest» – mot ytre trus­ler og ind­re opp­lø­sen­de kref­ter. Det kan sy­nes som et pa­ra­doks at fa­scis­ter kun­ne være for både valg og folke­av­stem­nin­ger, men sam­ti­dig frem­sto som anti­de­mo­kra­ter. De skyld­tes at de øns­ket de­mo­kra­ti­ets masse­mo­bi­li­se­ring, men ikke dets me­nings­mang­fold og kri­tis­ke de­batt.

Når vi skal prø­ve å for­stå den his­to­ris­ke fa­scis­men, bør vi se like mye på hva den sprang ut av som på det den før­te til. Den var en re­ak­sjon på po­li­tis­ke og so­sia­le kri­ser. De som rea­ger­te – al­min­ne­li­ge fa­scis­tis­ke vel­ge­re – var sjelden «onde men­nes­ker». De føl­te, tenk­te og gjor­de ting vi både kan og bør for­stå.

Men for­di vi også vet hva det før­te til, bør det ikke unn­skyl­des. P å tross av so­sia­le og po­li­tis­ke kri­ser lyk­tes man­ge land før and­re ver­dens­krig med å vi­dere­ut­vik­le in­klu­de­ren­de de­mo­kra­tis­ke sam­funn med po­li­tisk og or­ga­ni­sa­sjons­mes­sig mang­fold. Det var in­gen selv­føl­ge. Fa­scis­ter og na­zis­ter var ikke rene ut­grup­per ver­ken i Skan­di­na­via el­ler i Stor­bri­tan­nia. Når de li­ke­vel ikke fikk stør­re gjen­nom­slag, skyld­tes det blant an­net at al­min­ne­li­ge bor­ger­li­ge kon­ser­va­ti­ve og li­be­ra­le men­nes­ker sat­te fo­ten ned. I Nor­ge ut­gjor­de sær­lig høyre­le­de­ren C. J. Ham­bro en po­li­tisk kraft som uav­hen­gig av kort­sik­ti­ge po­pu­la­ri­tets­hen­syn blok­ker­te ra­di­ka­li­se­ring på bor­ger­lig side. Slik kan vi si at han i Nor­ge var med på leg­ge grunn­la­get for det som skul­le bli den vest­li­ge «po­li­tis­ke kor­rekt­het» etter 1945.

Usik­ker­het i møte med tek­no­lo­gisk endring, glo­ba­li­se­ring og mi­gra­sjon har, godt hjul­pet av vans­ke­li­ge øko­no­mis­ke for­hold de se­ne­re åre­ne, skapt ”mar­ke­det” for høyre­po­pu­lis­tisk pro­test. Å føle frem­tids­frykt, gjør imid­ler­tid ikke folk til fa­scis­ter. Po­li­ti­ker­ne som ap­pel­le­rer til de engste­li­ge med ag­gres­siv re­to­rikk mot mus­li­mer, kul­tur­eli­ten el­ler by­rå­kra­ter i Brus­sel og Washing­ton, drøm­mer tro­lig hel­ler ikke om en fa­scis­tisk re­vo­lu­sjon der na­sjo­nal­sta­ten blir alle tings mål. Vil­let fa­scis­me er ikke et stort pro­blem. P ro­ble­met er at da­gens krise­re­ak­sjo­ner bry­ter ned sam­funns­mes­sig til­lit, dyr­ker kon­flik­ter og pro­du­se­rer fiende­bil­der. Fa­scis­mens spø­kel­se kan lure på oss som en re­ak­sjo­nens kon­se­kvens. An­sva­ret for å be­kjem­pe det, hvi­ler ikke bare på po­li­ti­ke­re når de tvit­rer og for­de­ler «li­kes» i valg­kamp, men på hver og en av oss når vi del­tar i sam­funns­de­bat­ten – over en som­mer­øl på kafé, over en kaf­fe i et tros­fel­les­skap, el­ler med taste­trykk på Face­bo­ok. Høyre­si­dens po­li­ti­ke­re har li­ke­vel et sær­lig an­svar for re­ak­sjo­nens kon­se­kven­ser: De må «tør­re å ta de­bat­ten».

FOTO: BRYNN ANDERSON / TT / NTB SCANPIX

Usik­ker­het i møte med tek­no­lo­gisk endring, glo­ba­li­se­ring og mi­gra­sjon har, godt hjul­pet av vans­ke­li­ge øko­no­mis­ke for­hold de se­ne­re åre­ne, skapt ”mar­ke­det” for høyre­po­pu­lis­tisk pro­test. Å føle frem­tids­frykt, gjør imid­ler­tid ikke folk til fa­scis­ter, skri­ver his­to­ri­ker Tønnesson.

His­to­ri­ker, Uni­ver­si­te­tet i Agder

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.