Sørlandskunsten frem mot tusenårsskiftet
Sørlandets Kunstmuseum gjør et tilbakeblikk på landsdelens nære historie i Kunst på Agder 19752000. Den nyåpnede delen av Byen og landsdelen fokuserer på vår nære samtid der politisk kunst, frodig monumentalmaleri og nye teknikker står i fokus.
Om 1970-tallet har Jan Erik Vold sagt at «…det var Vietnam-krigen som ristet oss våkne», og denne rystende oppvåkningen er tydelig også hos sørlandsmalerne. Rom 11 viser kunst fra 1970-tallet, tiåret da norske kunstnere organiserte seg og for alvor ble opptatt av sosiale og politiske spørsmål.
Hele salen formelig vibrerer av spenning og uro. Jeg har stor sans for hvordan ansiktene i de ulike verkene formidler denne uroen. Hodet til modellbyggeren i Leonard Rickhards Trett modellflybygger II (198485) har falt av med en grotesk grimase, det balsamerte ansiktet i Kjell Nupens maleri Stille betraktning (1976) stikker ut av maleriet og stirrer ned på oss som et faretruende varsel, og Anne Berit Nedlands Portrett (1980) lar oss se rett inn i hjernen på tankene til kvinnen som frykter atomtrusselen.
Blindede øyne, ansikt som vender seg bort, og klovnen er andre figurer som maner frem uro i denne velkomponerte samlingen av norsk nyekspresjonisme.
TILBAKE TIL MALERIET
Fra ny-ekspresjonismen og uroen beveger vi oss inn i sal 10 der maleriet står i fokus, et mer saftig og monumentalt maleri der fargeklang og rytme avløser det politiske budskapet.
Maleriet var i tiden symbolisert med store utstillinger som britiske A New Spirit in Painting og tyske Zeitgeist. Lokalt er Inger Saltaag, Kjell Nupen og Tom Lids arbeider gode ek- sempler på malernes tilbakevending til oljemaleriet.
Særlig Inger Saltaags maleri Sanger til et urlandskap (1999) er sanselig og frodig, og med innslag av gull som glimrer viser det kraften som kan ligge i et godt non-figurativt maleri.
Og Alfred Vaagsvolds ekspressive Orkide (1979) uttrykker bevegelse poetisk og organisk, på en måte som sprenger grenser for hvordan et stykke tre kan formes.
NYE MATERIALER
Det siste rommet er viet til sørlandskunstnernes utforskning av nye teknikker og speiler 90-tallets eksperimenteringsvilje også internasjonalt. Solfrid Olette Mortensens kulltegning Redundans (2000) og Kari Stiansens blyanttegning Gran
(1998) er eksempler på nærlesning av naturen. De går begge helt ned på naturens mikroplan.
En lignende nærhet finner vi i Marianne Lunds Amerikanske relikvier nr 4B/detroit
(1995) der papirsteinene i eskene sine minner om skjøre, pustende lunger. Liknende nærlesing ser vi i Johan Otto Weissers grønne maleri De Facto, som fremstår alt annet enn ensfarget når penselstrøk, overflate og malerpigment studeres.
Spesielt sterk fremstår Kjell Mardon Gunvaldsens Beirut,
der det kvadratiske lappeteppet fungerer som en visuell parafrase mellom en krigsherjet by og vår hjemlige tryggere kvadratur.
Utstillingen som helhet tydeliggjør hvor nært den lokale kunstscenen speiler sin nasjonale, og internasjonale, samtid. Men det kanskje viktigste denne utstillingen gjør, er å synliggjøre et stort antall kvinnelige sørlandskunstnere.
Museet tar her et svært viktig skritt i retning av å endre vår mannsdominerte kunstkanon. Dette gjør utstillingen til et viktig, nytt blikk på sørlandskunsten.