Stappfulle hus hjemme og på jobb
Teatersjef Birgit Amalie Nilssen er en aktiv og produktiv dame, men blir slått av leieboerne som produserte 19 barn på tre måneder.
– Vi var sikre på at det var to jenter, ler hun, og sikter til de to kaninene hennes to sønner på sju og ni brakte til huset i fjor høst.
Men den ene viste seg å være en fyrig liten herremann, og plutselig myldret huset på Lund av enda mer liv enn vanlig. Nå er de fleste pelsnøstene gitt bort, men sjefen for Kilden Teater skal i sommer sørge for at stua snart igjen blir proppfull av nye skapninger:
– Sommerfugler. Vi kjøper larver i England, og så spinner de kokonger i stua og det vrimler av dem når de klekkes ut. Men de lever bare i tre uker da, smiler hun.
FULLT I FJÆREHEIA
Også på jobb har det vært stappfullt i sommer, og Birgit Amalie Nilssen tar ferie med den deilige beskjeden om at samtlige 7200 billetter til hennes oppsetning av «Terje Vigen» i Fjæreheia ble solgt.
– Det er helt utrolig, for jeg var veldig redd på forhånd, innrømmer hun.
– Å sette opp et stykke alle sørlendinger har et sterkt forhold til var skummelt, men føltes veldig riktig. Det ble en helt sjelden produksjon jobbet fram med ren kjærlighet der alle bare løftet hverandre, forteller teatersjefen som selv hadde regien.
Men hva sørlendingene egentlig tenker inne i hodene sine, er hun ofte usikker på. Etter tre år i Kristiansand har den frittalende og samfunnsengasjerte 42-åringen fra Haugesund følgende svar på spørsmålet om hva som er det verste med Sørlandet:
– Debattene som ikke blir tatt. Stillheten som verktøy for at ting ikke skal endre seg. Jeg har aldri opplevd å kaste så mange brannfakler og bli møtt med så mye stillhet, sier Nilssen som i intervjuer og debattinnlegg roper ut om flyktningkrise, rasisme, religion og kvinnekamp.
SØRLANDET I ENDRING
Å svare på hva som er det beste med Sørlandet er langt lettere på en dag der sjøen glitrer og landsdelen bader i sol. Men hun ser også at det hun mener er det verste er i ferd med å endre seg:
– Jeg opplever Sørlandet som en region i enorm utvikling akkurat nå. Og jeg føler meg veldig heldig som får være en av de mange som er med å dytte mot et mer liberalt og åpent samfunn, sier teatersjefen.
Kristiansand har også vist seg å være en langt mer mangfoldig by enn hun hadde trodd:
– Det er slett ingen ensartet by. Sønnene mine har nå begynt på den internasjonale skolen, og jeg har oppdaget et fint og sammensatt miljø. Jeg er også imponert over hvor mange ulike kunstmiljøer det finnes her. Det hadde jeg ikke forventet, og det er noe av det jeg trives aller best med, sier hun.
– Hva ville du gjort hvis du fikk en million fra Cultiva?
– Nå er jo Kilden så heldig at vi får noen millioner fra Cultiva, og en ny million ville gått til det aller viktigste vi gjør: Kilden Dialog. Der blir kunsten tilgjengelig for alle, og det er en arena der alle kan være med både å skape og oppleve den.
Avskrekket av Sørlandet er hun
● Aktuell: Teatersjef Kilden Teater, skuespiller, regissør og manusforfatter.
●
● Skilt, bosatt i Kristiansand med sønnene Amadeus (9) og Leander (7).
Alder: Sivilstatus:
42
Hun velger: Sommermaten:
● Masse salater. Jeg er vegetarianer.
● Prosecco.
● Jeg tar manuspause, men skal lese barne- og ungdomsbøker sammen guttene mine.
● Det har jeg ikke funnet ennå , men mottar tips om bortgjemte steder med takk.
● Late morgener med ungene.
Sommerdrikken: Sommerlektyre: Sommerstedet: Ingen sommer uten:
slett ikke blitt, for Birgit Amalie Nilssen har nettopp utvidet sitt åremål på Kilden med to år, og har avtale til 2020. Hva som skjer da vet hun ikke:
– Vi får ta et familieråd i 2019, sier hun.
Familien ble for to år siden mindre da hun skilte lag med ektemann og Høyre-politiker Arve Kambe, og hun føler at denne sommeren blir det litt enklere å takle den nye tilværelsen:
– Det er fint å kjenne at det blir lettere etter hvert, konstaterer hun.
Og nå går hun dessuten svanger med en liten baby hun lager helt på egen hånd: Et flunkende nytt teaterstykke. Så vidt vi forstår handler det om hva som skjer når vi som privatpersoner tar valg som gjør at politikken går i feil retning. Men forfatteren vil ikke røpe for mye:
– Det er litt hemmelig ennå, sier hun.
– Men jeg må skrive for å leve. Det er min måte å forstå samfunnet på.