Mangler nerve om slaveri

ROMAN

«Den underjordiske jernbanen»

Colson Whitehead Oversetter: Knut Johansen Kagge

Tittelen «Den underjordiske jernbanen» henviser til metaforen som ble brukt om fluktrutene og nettverket slavene brukte under slaveriets tid i USA.

I romanen får uttrykket en ny vri, i og med at bokens hovedperson, Cora, flykter fra plantasjen hun er født og oppvokst i via en faktisk jernbane.

Konduktørene hun møter er ikke bare guider, men faktiske konduktører, og stasjonene hun stopper ved er ikke bare ”stasjoner” i overført betydning, men faktiske jernbanestasjoner langs jernbanen.

Slik blander fiksjon seg sammen med historiske hendelser, noe som er ganske finurlig gjort og som tydelig viser hvor mye et enkeltindivid er avhengig av tusenvis av menneskers arbeid og strev.

Likevel vil man gjerne bli kjent med enkeltindividet i en roman som dette, noe romanen ikke helt får til. Cora, og flere av de andre karakterene, fremstår som noe overfladiske.

Jeg savner sterkere følelser og en tydeligere nerve. Romanen forteller meg ikke noe nytt om slaveriet, dens beskrivelser av harde kår og urettferdighet fremstår som noe tekstbok-aktig.

Leseren vet at slaveri er ille, men det er forskjell på å vite det og å føle det – i en roman burde man «føle» det. Det er ikke første gang en historisk roman feiler på dette.

Når det er sagt, har romanen sine «page turner»-kvaliteter, bortsett fra steder hvor språket er kronglete og setningsoppbygningen så forvirrende at man må bli igjen på siden for å lese setningen på nytt. At språket ellers er kort og usentimentalt, gjør denne famlingen ekstra forulempende. Det kan ikke utelukkes at det kan ha noe med oversettelsen å gjøre.

Romanen havner dermed på et utilfredsstillende sted midt i mellom å være lettleselig og å ikke være det, samtidig som individets fortelling i de store, historiske linjene forsvinner og man kan spørre seg hvorfor man ikke bare leser sakprosa i stedet.