100 år med na­tur­vern i Ag­der

Den 21. juli i år er det på da­gen 100 år si­den det førs­te na­tur­om­rå­det ble ver­net i Ag­der. Og I Nor­ge!

Faedrelandsvennen - - MENING - RU­NE SÆVRE Miljø­vern­av­de­lin­gen, Fyl­kes­man­nen i Aust- og Vest-ag­der

Det var en vok­sen­de be­visst­het om at na­tur skul­le ver­nes for etter­tida. Og i dag kan vi opp­le­ve og stu­de­re Røyr­tveit na­tur­re­ser­vat på Ev­je som en urørt skog­steig. Star­ten på na­tur­vern­ar­bei­det i Nor­ge skjed­de etter «Lo­ver for Lands­for­enin­gen for Na­tur­fred­ning i Nor­ge ved­tatt 18.de fe­bru­ar 1914». Det var en gry­en­de be­ve­gel­se for vern av plan­ter, skog og fos­ser. Og på Ev­je var det per­soner, in­nen­for skog­bruk el­ler kirke­em­be­tet, som øns­ket et vern. Det vi­ser at det var en be­visst­het og verdi­vur­de­ring som gjor­de at na­tur­ver­net på den tida fikk øken­de opp­merk­som­het. Det ble en «Fred­ning av en ur­skogstræk­ning på Rør­tveit i Ev­je» den 21. juli 1917. Det­te var blant de al­ler førs­te na­tur­om­rå­de­ne som ble ver­net i Nor­ge. Rør­tveit stats­skog var en ur­skog av gran og furu. Det var en del av preste­gårds­sko­ge­ne den gan­gen og den lå i «pres­tens øy­gard». Det vil si at den var eid av Ev­je preste­gård. Hvil­ke per­soner som fore­slo el­ler tok ini­tia­ti­vet til ver­net, vet vi ikke i dag. Men det vi­ser at på dis­se førs­te åre­ne av na­tur­ver­nets his­to­rie var det stor in­ter­es­se og opp­merk­som­het for kva­li­te­ter av gam­mel­skog, slik vi enda i dag kan re­gist­re­re og opp­le­ve på Rør­tveit. D et er in­ter­es­sant at det den gan­gen var et fo­kus på gam­mel­skog. I dag hund­re år sei­ne­re er det igjen et fo­kus på mest mu­lig urørt og na­tur­gitt skog. Den gan­gen så man mye på skogs­bil­det. I dag er fo­kus ster­ke­re på det bio­lo­gis­ke mang­fol­det og det sto­re an­tal­let ar­ter av dyr og plan­ter som le­ver i slike øko­sys­tem. I det man på be­gyn­nel­sen av 1900-tal­let kal­te preste­gårds­sko­ge­ne, lå det of­te «øy­gar­der». De var det vi i dag kal­ler støy­ler. Det vil si at slike øde­går­der som lå litt uten­for all­far­veg, var høyt verd­satt. Da de på Ev­je hel­ler ikke lå langt fra ho­ved­går­den, ble de verd­satt både som gårds­bruk og som verne­ver­dig skog!

Det som kjenne­teg­ner re­ser­va­tet på Røyr­tveit er en mar­kert og na­tur­lig av­gren­sing mot myr­fla­te­ne rundt. Om­kring re­ser­va­tet lig­ger det tei­ger og om­rå­der med navn som «den syn­gen­de åsen» og «danse­sa­len». Det for­tel­ler om den le­ven­de opp­le­vel­sen man had­de av na­tur. Og kan­skje av troll og skremt, ly­der, san­ger og his­to­ri­er fra na­tu­ren. Skapt av gje­ter- el­ler skogs­fol­ket. En­ten for å skrem­me uves- ne­ne vekk el­ler ska­pe re­spekt for både tus­ser, «nøk­ken» og na­tur. I alle til­fel­ler for­tel­ler det­te at det var na­tur med man­ge opp­le­vel­ser, fa­rer og trus­ler. Og i et mang­fold av na­tur- og kul­tur­kva­li­te­ter for­ster­ket det­te na­tur­ver­net og in­ten­sjo­ne­ne rundt sel­ve ver­net. Et bil­de på både na­tur og kul­tur fra den gan­gen. «Rør­tveit, Sæ­ters­da­len, Ne­de­nes amt, være fre­det mot be­ska­di­gel­se og øde­læg­gel­se av en­hver art» vi­ser at man øns­ket be­vart de kva­li­te­te­ne som lå i den­ne åsen på Røyr­tveit. Det gjor­de også at den fikk nav­net «den fre­da åsen», et navn som enda i dag, 100 år sei­ne­re, står på kar­tet. Selv om man blant lo­ka­le skog­folk og grunn­ei­ere i dag bru­ker nav­net «Ur­sko­gen» på det­te verne­om­rå­det. M idt på 1930-tal­let solg­te sta­ten ei­en­dom­men der oppe, og Rør­tveit na­tur­re­ser­vat ble over­tatt av lo­ka­le grunn­ei­er. I dag lig­ger sko­gen som en ur­skog, kun på­vir­ket av ti­dens tann og noe bei­ten­de sau på tråkk gjen­nom re­ser­va­tet. I dag, hund­re år etter verne­ved­tak, kan vi se gam­mel­skog hvor noen trær brek­ker, de gam­le stok- ke­ne blir lig­gen­de. Sam­men med stub­be­ne dan­ner det leve­om­rå­der for mo­ser og lav. Ar­ter som ikke har man­ge and­re lo­ka­li­te­ter å over­le­ve på.

Det er rikt med sopp­ar­ter og rand­kjuker som har en vik­tig funk­sjon og dan­ner ka­rak­te­ris­tis­ke de­ler av gam­mel­skog. Og som får over­le­ve kun på dis­se stub­be­ne. Der gam­le døde trær gir en åp­ning for ly­set, har lauv­trær­ne i lø­pet av åre­ne struk­ket seg opp. Det kan være ospe­trær­ne som kjem­per seg opp mel­lom gran­trær­ne. Inni­mel­lom kom­mer det et stort an­tall maur­tuer, fle­re enn i dre­vet skog der maur­tu­ene blir fær­re og fær­re. Det er til dels sto­re og vik­tig tuer med et stort mang­fold og er et godt næ­rings­til­skudd for fle­re dyre- og fugle­ar­ter. Hakke­spet­te­ne har god til­gang på in­sek­ter i dø­en­de ved. Der er det mye in­sekt­liv, og spet­te­ne lyt­ter og hak­ker seg inn i gam­mel ved. Det er et spen­nen­de mang­fold som be­sø­ken­de og skole­klas­ser kan fin­ne i na­tur­re­ser­va­tet. O ver tid har det skjedd en for­and­ring i sko­gen (suk­se­sjon) i dis­se 100 åre­ne. Der hvor den tet­te, gam­le sko­gen strek­ker seg opp­over, får tre­top­pe­ne en ny «jule­tre­vekst». Vekst­be­tin­gel­se­ne har for­bed­ret seg gjen­nom ti­åre­ne. Dess­uten har klima­end­rin­ger gitt nye vekst­be­tin­gel­se­ne med mind­re snø, høy­ere tem­pe­ra­tu­rer og leng­re vekst­se­son­ger både på vår og høst. Så vi­de­re stu­di­er av blant an­net men­neske­skap­te klima­end­rin­ger kan føl­ges i det­te og and­re na­tur­vern­om­rå­der. Lauv­trær, som osp og bjørk har i lø­pet av man­ge år, greid å strek­ke seg opp for­bi tre­kro­ne­ne av bar­trær. Den tet­te sko­gen strek­ker seg og åp­ner seg slik at top­pen på trær­ne får en ny «jule­tre­vekst».

I dag er fo­ku­set ster­ke­re på det bio­lo­gis­ke mang­fol­det og det sto­re an­tal­let ar­ter av dyr og plan­ter som le­ver i slike øko­sys­tem.

ILLUSTRASJONSFOTO

I dag, hund­re år etter verne­ved­tak, kan vi se gam­mel­skog hvor noen trær brek­ker, de gam­le stok­ke­ne blir lig­gen­de, skri­ver kro­nikk­for­fat­te­ren Ru­ne Sævre.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.