Godt rus­tet mot gam­mel svet­te

Tenk deg å sit­te i time etter time i en tett­pak­ket kir­ke sam­men med men­nes­ker som nes­ten ald­ri vas­ket seg. Ikke rart at de som had­de råd til det, ut­styr­te seg med lukte­vanns­hus og snus­då­ser for å kom­me gjen­nom guds­tje­nes­ten!

Faedrelandsvennen - - VITEN -

–Kvin­ne­ne had­de vel­luk­ten­de væs­ker å luk­te på for å kvik­ke seg opp el­ler hind­re be­svi­mel­se, man­ge var jo godt sam­men­snørt med kor­set­ter. Også sal­mi­akk­s­pi­ri­tus ble brukt, det gjaldt å hol­de seg vå­ken i kir­ken, sier Ton­je Tjøt­ta, kon­ser­va­tor på Vest-ag­der-mu­se­et.

– Alle luk­tet vondt, det var på sett og vis greit. Men om noen luk­tet ver­re enn and­re, tok folk til å snak­ke om det. Blant an­net har jeg hørt om en dame som bruk­te skjør­tet til å tør­ke seg bak! Skjør­tet var blitt helt stivt. Van­lig­vis bruk­te man litt mose el­ler noe an­net som var til­gjen­ge­lig, for­tel­ler hun.

Man­ge­len på rens­lig­het var uni­ver­sell. Både krop­pen og klær­ne fikk lov til å være skit­ne i en tid da dusj og bade­kar var ukjen­te – el­ler i hvert fall yt­terst sjeld­ne - fe­no­me­ner. Det­te gjaldt ikke bare det sto­re fler­tall av be­folk­nin­gen, bøn­der og ar­beids­folk, men også over­klas­sen. Sær­lig på 1600- og 1700-tal­let var det van­lig å helt be­visst unn­gå å vas­ke seg. I ste­det ble det å ty til vel­luk­ten­de sal­ver og par­fy­mert vann.n.

«Luk­ten fra be­hol­der­ne kun­ne da fris- ris­ke opp, el­ler over­døve, luk­ten av men­nes-es­ker, sær­lig i sto­re for­sam­lin­ger», skri­ver ver Per Ter­je Nor­heim i sin bok «Nyt­te og ny­tel­se» - der han tar for seg nett­opp luk­te-kte­vanns­hus og snus­då­ser.

SÅPE I BABYLON?

Nå var egent­lig ikke såpe noe ukjent fe­no­men. Det er mu­lig at inn­skrif­ter på noen 5000 år gam­le leir­kruk­ker fra Babylon be­skri­ver såpe­pro­duk­sjon. Men mer sik­re er vi på at de gam­le kel­t­e­re kun­ne kuns­ten. Førs­te gang vi vet at såpe blir om­talt, var hos den ro­mers­ke his­to­ri­ke­ren Pli­ni­us den eld­re, som døde i år 79 etter Kris­tus. Iføl­ge Pli­ni­us var så­pen en gal­lisk opp­fin­nel­se, og or­det de bruk­te, var sai­po.

Men selv om det etter hvert var såpe­pro­duk­sjon uli­ke ste­der i Euro­pa, var og ble det en luk­sus­vare. Van­li­ge folk bruk­te der­med vann el­ler skrap­te av seg den ver­ste skit­ten. Om de da i det hele tatt vas­ket seg, for man­ge had­de den fore­stil­lin­gen at vann ikke var hel­dig for krop­pen.

Såpe var en så sjel­den vare at da en tysk adels­kvin­ne i 1672 fikk til­sendt ita­li­ensk såpe av en be­und­rer, had­de bei­le­ren lagt ved en de­tal­jert bruks­an­vis­ning.

Nor­heim for­tel­ler om da dron­ning Christina av Sve­ri­ge opp­holdt seg i Pa­ris på 1600-tal­let. Hen­de­ne hen­nes så skit­ne at man nær­mest ikke kun­ne se dem!

For­lø­per­ne til lukte­vanns­hu­se­ne var små egg- el­ler eple­for­me­te be­hol­de­re som inne­holdt alt fra am­bra - et duft­stoff fra kas­ke­lott­hval – til mos­kus og uli­ke kryd­de­re, som ka­nel, mus­kat og ros­ma­rin.

På slut­ten av 1600-tal­let tok lukte­vanns­hu­se­ne over. De had­de et stort rom til en svamp som var dyn­ket i lukte­stof­fer. Man kun­ne også ha så­kalt slag­bal­sam som inne­holdt kraf­ti­ge­re sa­ker som sprit og am­mo­ni­akk. Det­te kun­ne bru­kes både ved slag og be­svi­mel­ser. Så kraf­tig snør­te som kvin­ne­ne av over­klas­sen var, skul­le det nok ikke mye til før de føl­te seg uvel. Og man­ge gjor­de et lite skue­spill av hvor­dan de åp­net sine lukte­vanns­hus om de fikk et upas­sen­de for­slag el­ler hør­te en stygg be­merk­ning.

«HVIS IN­GEN UNGE KARLE VARE TIL…»

At dis­se små hu­se­ne var en na­tur­lig del av hver­da­gen for man­ge i de bed­re lag, ser vi hos Lud­vig Hol­berg som nevn­te dem of­te i sine skue­spill. Les bare hva Per­nil­le sier i «Ja­cob von Ty­boe»: «Hvis in­gen unge Karle vare til, gav jeg strax min Smin­ke-flas­ke, Ski­ø­nings Plas­ter-æs­ke og Pud­der-dose afs­ked!»

Pro­duk­sjo­nen av dis­se lukte­vanns­hu­se­ne var stor. I de to bin­de­ne «Norsk sølv» fant Nor­heim hele 166 for­skjel­li­ge gull­smed­mes­te­re som ar­bei­det med det­te. Og selv fant Nor­heim et tjue­talls til. De var stort sett i sving mel­lom 1760 og 1830.

Yr­kes­be­teg­nel­sen gull­smed er for­res­ten nok­så mis­vi­sen­de. De ar­bei­det stort sett i sølv. Av lukte­vanns­hu­se­ne ble 99 pro­sent la­get av det­te me­tal­let. Men det kun­ne gjer­ne være berg­krys­tal­ler el­ler slipt glass som pynt, of­test som en stor stein på top­pen av lok­ket. Det­te var sær­lig po­pu­lært i Tele­mark og Ag­der.

Lo­ven var streng. Alle gull­sme- der måt­te stemp­le ar­bei­de­ne sine slik at de kun­ne iden­ti­fi­se­res. I til­legg måt­te de vi­ses fram for en kon­trol­lør. Men en god del hus for­ble uten stem­pel. Det kos­tet å leg­ge fram sølv for kon­troll, og kun­den var nok ikke så opp­tatt av det­te stem­pel­et. Helt mot tam­pen av pe­rio­den sankt for øv­rig kva­li­te­ten, det fin­nes man­ge ek­semp­la­rer fra Ber­gen med tynt, pres­set sølv­blikk. Lukte­vanns­hu­se­ne var po­pu­læ­re ga­ver til kjæ­res­ter og for­lo­ve­der. Ikke rart at man­ge av dem etter hvert fikk hjerte­form. Og tur­tel­du­er og and­re sym­bo­ler for kjær­lig­het var van­li­ge på lok­ket. Når kvin­nenekvin­ne skul­le til kir­ke, had­de de salme­bok og lomme­tør­kle i venst­re hånd og lukte­vanns­huste­vann i høy­re. Og ved gjeste­bud send­te man hu­se­ne rundt så alle skul­le få del i duf­t­e­ne.duf­t­en

De flestef lukte­vanns­hu­se­ne vei­er fra 30 til 40 gram,g og når ar­beids­løn­nen kom i til­legg,til­legg ble pri­sen fort tre til fem da­ler, noe som til­svar­te­ti pri­sen på en ku. Alt­så en be­ty­de­lig in­ves­te­ring.

BLE BÅRET SOM SMYKKE

Kvinn

Kj Vest-a hen­ge for­seg flet­ted fa­mi­li

arm 1800-t

Kvin­ne­ne på Sør­lan­det og Vest­lan­det bar gjer­ne hu­se­ne som et smykke rundt hal­sen. Kje­de­ne var of­te av men­neske­hår. På Vest-ag­der-musé­et har man et hus som hen­ger i et 134 centi­me­ter langt kje­de flet­tet av hår fra en kvin­ne. Kje­det er svært for­seg­gjort og be­står av 14 fas­te og 14 åpne flet­te­de par­ti­er pluss fire «per­ler».

Å ha hår­lok­ker til min­ne om ven­ner og fa­mi­lie har vært van­lig i år­hund­rer. Blant an­net skal Eng­lands dron­ning Vic­to­ria ha gitt den frans­ke kei­ser­in­nen Eu­gé­nie et arm­bånd flet­tet av hen­nes eget hår. På 1800-tal­let ble det til og med la­get bok­mer­ker og bloms­ter­bu­ket­ter av flet­tet hår, og

FOTO: HEGE GRANØE JOHANSEN, VEST-AG­DER-MU­SE­ET

Ett av de vak­re lukte­vanns­hu­se­ne som er i Vest-ag­der Musé­ets eie. Det var man­ge gull­sme­der på Sør­lan­det som la­get dis­se hu­se­ne, men vi har dess­ver­re in­gen opp­lys­nin­ger om hvem som sto bak det­te. Hu­set kom til musé­et i 1912.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.