Godt rustet mot gammel svette
Tenk deg å sitte i time etter time i en tettpakket kirke sammen med mennesker som nesten aldri vasket seg. Ikke rart at de som hadde råd til det, utstyrte seg med luktevannshus og snusdåser for å komme gjennom gudstjenesten!
–Kvinnene hadde velluktende væsker å lukte på for å kvikke seg opp eller hindre besvimelse, mange var jo godt sammensnørt med korsetter. Også salmiakkspiritus ble brukt, det gjaldt å holde seg våken i kirken, sier Tonje Tjøtta, konservator på Vest-agder-museet.
– Alle luktet vondt, det var på sett og vis greit. Men om noen luktet verre enn andre, tok folk til å snakke om det. Blant annet har jeg hørt om en dame som brukte skjørtet til å tørke seg bak! Skjørtet var blitt helt stivt. Vanligvis brukte man litt mose eller noe annet som var tilgjengelig, forteller hun.
Mangelen på renslighet var universell. Både kroppen og klærne fikk lov til å være skitne i en tid da dusj og badekar var ukjente – eller i hvert fall ytterst sjeldne - fenomener. Dette gjaldt ikke bare det store flertall av befolkningen, bønder og arbeidsfolk, men også overklassen. Særlig på 1600- og 1700-tallet var det vanlig å helt bevisst unngå å vaske seg. I stedet ble det å ty til velluktende salver og parfymert vann.n.
«Lukten fra beholderne kunne da fris- riske opp, eller overdøve, lukten av mennes-esker, særlig i store forsamlinger», skriver ver Per Terje Norheim i sin bok «Nytte og nytelse» - der han tar for seg nettopp lukte-ktevannshus og snusdåser.
SÅPE I BABYLON?
Nå var egentlig ikke såpe noe ukjent fenomen. Det er mulig at innskrifter på noen 5000 år gamle leirkrukker fra Babylon beskriver såpeproduksjon. Men mer sikre er vi på at de gamle keltere kunne kunsten. Første gang vi vet at såpe blir omtalt, var hos den romerske historikeren Plinius den eldre, som døde i år 79 etter Kristus. Ifølge Plinius var såpen en gallisk oppfinnelse, og ordet de brukte, var saipo.
Men selv om det etter hvert var såpeproduksjon ulike steder i Europa, var og ble det en luksusvare. Vanlige folk brukte dermed vann eller skrapte av seg den verste skitten. Om de da i det hele tatt vasket seg, for mange hadde den forestillingen at vann ikke var heldig for kroppen.
Såpe var en så sjelden vare at da en tysk adelskvinne i 1672 fikk tilsendt italiensk såpe av en beundrer, hadde beileren lagt ved en detaljert bruksanvisning.
Norheim forteller om da dronning Christina av Sverige oppholdt seg i Paris på 1600-tallet. Hendene hennes så skitne at man nærmest ikke kunne se dem!
Forløperne til luktevannshusene var små egg- eller epleformete beholdere som inneholdt alt fra ambra - et duftstoff fra kaskelotthval – til moskus og ulike kryddere, som kanel, muskat og rosmarin.
På slutten av 1600-tallet tok luktevannshusene over. De hadde et stort rom til en svamp som var dynket i luktestoffer. Man kunne også ha såkalt slagbalsam som inneholdt kraftigere saker som sprit og ammoniakk. Dette kunne brukes både ved slag og besvimelser. Så kraftig snørte som kvinnene av overklassen var, skulle det nok ikke mye til før de følte seg uvel. Og mange gjorde et lite skuespill av hvordan de åpnet sine luktevannshus om de fikk et upassende forslag eller hørte en stygg bemerkning.
«HVIS INGEN UNGE KARLE VARE TIL…»
At disse små husene var en naturlig del av hverdagen for mange i de bedre lag, ser vi hos Ludvig Holberg som nevnte dem ofte i sine skuespill. Les bare hva Pernille sier i «Jacob von Tyboe»: «Hvis ingen unge Karle vare til, gav jeg strax min Sminke-flaske, Skiønings Plaster-æske og Pudder-dose afsked!»
Produksjonen av disse luktevannshusene var stor. I de to bindene «Norsk sølv» fant Norheim hele 166 forskjellige gullsmedmestere som arbeidet med dette. Og selv fant Norheim et tjuetalls til. De var stort sett i sving mellom 1760 og 1830.
Yrkesbetegnelsen gullsmed er forresten nokså misvisende. De arbeidet stort sett i sølv. Av luktevannshusene ble 99 prosent laget av dette metallet. Men det kunne gjerne være bergkrystaller eller slipt glass som pynt, oftest som en stor stein på toppen av lokket. Dette var særlig populært i Telemark og Agder.
Loven var streng. Alle gullsme- der måtte stemple arbeidene sine slik at de kunne identifiseres. I tillegg måtte de vises fram for en kontrollør. Men en god del hus forble uten stempel. Det kostet å legge fram sølv for kontroll, og kunden var nok ikke så opptatt av dette stempelet. Helt mot tampen av perioden sankt for øvrig kvaliteten, det finnes mange eksemplarer fra Bergen med tynt, presset sølvblikk. Luktevannshusene var populære gaver til kjærester og forloveder. Ikke rart at mange av dem etter hvert fikk hjerteform. Og turtelduer og andre symboler for kjærlighet var vanlige på lokket. Når kvinnenekvinne skulle til kirke, hadde de salmebok og lommetørkle i venstre hånd og luktevannshustevann i høyre. Og ved gjestebud sendte man husene rundt så alle skulle få del i duftene.duften
De flestef luktevannshusene veier fra 30 til 40 gram,g og når arbeidslønnen kom i tillegg,tillegg ble prisen fort tre til fem daler, noe som tilsvarteti prisen på en ku. Altså en betydelig investering.
BLE BÅRET SOM SMYKKE
Kvinn
Kj Vest-a henge forseg fletted famili
arm 1800-t
Kvinnene på Sørlandet og Vestlandet bar gjerne husene som et smykke rundt halsen. Kjedene var ofte av menneskehår. På Vest-agder-muséet har man et hus som henger i et 134 centimeter langt kjede flettet av hår fra en kvinne. Kjedet er svært forseggjort og består av 14 faste og 14 åpne flettede partier pluss fire «perler».
Å ha hårlokker til minne om venner og familie har vært vanlig i århundrer. Blant annet skal Englands dronning Victoria ha gitt den franske keiserinnen Eugénie et armbånd flettet av hennes eget hår. På 1800-tallet ble det til og med laget bokmerker og blomsterbuketter av flettet hår, og