Fra drøm til virkelighet
Etter to kneoperasjoner på halvannet år var gleden enorm over å vinne Vm-gull i amerikansk fotball.
Jeg har alltid vært ei aktiv jente. Hest og idrett har vært en stor del av fritiden min. Jeg begynte å spille amerikansk fotball da jeg var 11 år, først sammen med guttene. Kristiansand Gladiators ble senere Norges første klubb med et eget damelag i denne sporten. Jeg har norsk mor og amerikansk far og har derfor dobbelt statsborgerskap. Det har ført til at jeg har fått plass på det amerikanske landslaget, der min posisjon er linebacker.
Dessverre røk jeg korsbåndet i 2015, som medførte at hele fjorårssesongen ble spolert. I vår opererte jeg menisken, men heldigvis ble jeg restituert raskt nok til å kunne spille noen kamper for min klubb Chicago Force – og ikke minst få oppleve Vm-spill for USA.
Jeg jobbet hardt høst og vinter med tøffstyrketrening, rehabiliterings øvelser og ikke minst mentaltrening. Jeg reiste fra Norge til Chicago som nyoperert med en god magefølelse og kjente raskt at dette kom til å gå min vei.
Etter 15 år med dedikert innsats hadde eieren av Chicago Force, Linda Backe, bestemt seg for å legge laget ned, og jeg og mine medsøstre bestemte oss for å gi alt for få til en best mulig sesong. Lagfølelsen satt med det samme jeg var på plass, og gjennom vinteren hadde jeg jobbet mye med å ha troen på meg selv og ikke la prestasjons nervene ta over. Takke tvære min mentale trener Hild eN æ vesta d fra Sunn Hverdag kjente jeg at jeg klarte det jeg hadde øvd meg på, og selvtilliten min var noen hakk høyere nå som jeg også visste at jeg hadde nådd målet mitt og skulle spille VM med det amerikanske flagget på brystet. Som yngste spiller på laget skulle jeg bidra til at laget vant Vm-gull for tredje gang på rad.
Før VM i juni hadde vi en ukelang treningsleir med landslaget i Seattle. Da vi satte oss på bussen med retning Vm-byen Langley i Canada, var det som et sammensveiset lag som visste hva vi skulle gjøre på banen. Sterke kvinner både fysisk og psykisk, men også litt nervøse fordi vi visste at utviklingen hos våre motstandere hadde vært god.
Jeg var kjempenervøs under første kamp som vi spilte mot Mexico, men utrolig stolt over å starte kampen. I neste kamp mot Finland kjente jeg at jeg kom i flytsonen, kroppen og hodet fungerte og taklingene kom en etter en. Gode tilbakemeldinger fra trenere og lagspillere gjorde at selvfølelsen bare økte. Jeg levde ut drømmen min og er blitt fortalt at navnet mitt til stadighet var overhøyttaleranlegget.
Etter to seire var vi 30. juni i finalen mot vertsnasjonen Canada. Vi visste godt at det kom til å bli en bra kamp og at Canada hadde en sjanse til å vinne om ikke vi leverte vårt beste spill. Hovedfokuset de to siste dagene før finalen var å analysere film, slik at vi hadde grei peiling på hvilket forsvar og angrep motstanderen kom til å bruke.
Canada hadde tre fjerdedeler av tribunen fylt opp med hjem- mesupportere, og etter en høytidelig åpningsseremoni var vi i gang. Det var på ingen måte en lett kamp og Canada kjempet som bare det. I første omgang var vi ganske jevne, men etter fire finaleomganger var scoren 41-16 til oss. Det var ellevill jubel på matta, flere av mine lagsøstre hadde nå vunnet sitt tredje gull for USA og skulle nå legge opp. Jeg hadde jaggu vunnet mitt første!
Følelsen av endelig å nå målet jeg har jobbet for i fire år var helt fantastisk. Tenk at jeg kunne reise hjem til lille Kristiansand, i lille Norge, med gullmedalje rundt halsen som verdensmester i amerikansk fotball.
Et lite skår i gleden var at jeg ikke fikk være med på å nå Championship-finalen i Pittsburgh sammen med Chicago Force. Allerede lørdagen etter Vm-finalen spilte vi semifinale i Boston mot Boston Renegades og tapte 33-47. Vi hadde håpet at vi igjen skulle klare å nå målet om gull for Chicago Force, spesielt siden dette har vært lagets siste sesong og mange av spillerne nå legger opp.
Jeg håper å kunne ta med noe av det jeg har lært tilbake til Norge og hjelpe til med å utvikle amerikansk fotball for damer her. Akkurat nå vet jeg ikke hvor veien går videre, ettersom jeg ikke har et lag å vende tilbake til i Chicago – og Kristiansand Gladiators’ damelag måtte trekke seg fra sesongen i år, fordi det ikke er nok spillere på laget.
Forhåpentlig kan være en motivasjon for at flere tør entre fotballbanen, prøve noe nytt, leve ut en drøm og være så heldig å kjenne på følelsen «There is no I in Team».