Fra drøm til vir­ke­lig­het

Etter to kne­ope­ra­sjo­ner på halv­an­net år var gle­den enorm over å vin­ne Vm-gull i ame­ri­kansk fot­ball.

Faedrelandsvennen - - SPORT - SONJA DRANGSHOLT

Jeg har all­tid vært ei ak­tiv jen­te. Hest og idrett har vært en stor del av fri­ti­den min. Jeg be­gyn­te å spil­le ame­ri­kansk fot­ball da jeg var 11 år, først sam­men med gut­te­ne. Kris­tian­sand Gla­dia­tors ble se­ne­re Nor­ges førs­te klubb med et eget dame­lag i den­ne spor­ten. Jeg har norsk mor og ame­ri­kansk far og har der­for dob­belt stats­bor­ger­skap. Det har ført til at jeg har fått plass på det ame­ri­kans­ke lands­la­get, der min po­si­sjon er line­back­er.

Dess­ver­re røk jeg kors­bån­det i 2015, som med­før­te at hele fjor­års­se­son­gen ble spo­lert. I vår ope­rer­te jeg me­nis­ken, men hel­dig­vis ble jeg re­sti­tu­ert raskt nok til å kun­ne spil­le noen kam­per for min klubb Chi­ca­go For­ce – og ikke minst få opp­le­ve Vm-spill for USA.

Jeg job­bet hardt høst og vin­ter med tøff­styrke­tre­ning, re­ha­bi­li­te­rings øvel­ser og ikke minst men­tal­tre­ning. Jeg reis­te fra Nor­ge til Chi­ca­go som ny­ope­rert med en god mage­fø­lel­se og kjen­te raskt at det­te kom til å gå min vei.

Etter 15 år med de­di­kert inn­sats had­de ei­e­ren av Chi­ca­go For­ce, Lin­da Backe, be­stemt seg for å leg­ge la­get ned, og jeg og mine med­søst­re be­stem­te oss for å gi alt for få til en best mu­lig se­song. Lag­fø­lel­sen satt med det sam­me jeg var på plass, og gjen­nom vin­te­ren had­de jeg job­bet mye med å ha tro­en på meg selv og ikke la pre­sta­sjons ner­ve­ne ta over. Tak­ke tvæ­re min men­ta­le tre­ner Hild eN æ ves­ta d fra Sunn Hver­dag kjen­te jeg at jeg klar­te det jeg had­de øvd meg på, og selv­til­li­ten min var noen hakk høy­ere nå som jeg også viss­te at jeg had­de nådd må­let mitt og skul­le spil­le VM med det ame­ri­kans­ke flag­get på brys­tet. Som yngs­te spil­ler på la­get skul­le jeg bi­dra til at la­get vant Vm-gull for tred­je gang på rad.

Før VM i juni had­de vi en uke­lang tre­nings­leir med lands­la­get i Se­att­le. Da vi sat­te oss på bus­sen med ret­ning Vm-byen Lang­ley i Ca­na­da, var det som et sam­men­svei­set lag som viss­te hva vi skul­le gjø­re på ba­nen. Ster­ke kvin­ner både fy­sisk og psy­kisk, men også litt ner­vø­se for­di vi viss­te at ut­vik­lin­gen hos våre mot­stan­de­re had­de vært god.

Jeg var kjempe­ner­vøs un­der førs­te kamp som vi spil­te mot Mex­i­co, men utro­lig stolt over å star­te kam­pen. I nes­te kamp mot Fin­land kjen­te jeg at jeg kom i flyt­so­nen, krop­pen og ho­det fun­ger­te og tak­lin­ge­ne kom en etter en. Go­de til­bake­mel­din­ger fra tre­ne­re og lag­spil­le­re gjor­de at selv­fø­lel­sen bare økte. Jeg lev­de ut drøm­men min og er blitt for­talt at nav­net mitt til sta­dig­het var over­høyt­ta­ler­an­leg­get.

Etter to sei­re var vi 30. juni i fi­na­len mot verts­na­sjo­nen Ca­na­da. Vi viss­te godt at det kom til å bli en bra kamp og at Ca­na­da had­de en sjan­se til å vin­ne om ikke vi le­ver­te vårt bes­te spill. Hoved­fo­ku­set de to sis­te da­ge­ne før fi­na­len var å ana­ly­se­re film, slik at vi had­de grei pei­ling på hvil­ket for­svar og angrep mot­stan­de­ren kom til å bru­ke.

Ca­na­da had­de tre fjerde­de­ler av tri­bu­nen fylt opp med hjem- me­sup­por­te­re, og etter en høy­ti­de­lig åp­nings­se­re­mo­ni var vi i gang. Det var på in­gen måte en lett kamp og Ca­na­da kjem­pet som bare det. I førs­te om­gang var vi gans­ke jev­ne, men etter fire fi­nale­om­gan­ger var sco­ren 41-16 til oss. Det var el­le­vill ju­bel på mat­ta, fle­re av mine lag­søst­re had­de nå vun­net sitt tred­je gull for USA og skul­le nå leg­ge opp. Jeg had­de jag­gu vun­net mitt førs­te!

Fø­lel­sen av en­de­lig å nå må­let jeg har job­bet for i fire år var helt fan­tas­tisk. Tenk at jeg kun­ne rei­se hjem til lil­le Kris­tian­sand, i lil­le Nor­ge, med gull­me­dal­je rundt hal­sen som ver­dens­mes­ter i ame­ri­kansk fot­ball.

Et lite skår i gle­den var at jeg ikke fikk være med på å nå Cham­pion­ship-fi­na­len i Pitts­burgh sam­men med Chi­ca­go For­ce. Al­le­re­de lør­da­gen etter Vm-fi­na­len spil­te vi semi­fi­na­le i Bos­ton mot Bos­ton Rene­ga­des og tap­te 33-47. Vi had­de hå­pet at vi igjen skul­le kla­re å nå må­let om gull for Chi­ca­go For­ce, spe­si­elt si­den det­te har vært la­gets sis­te se­song og man­ge av spil­ler­ne nå leg­ger opp.

Jeg hå­per å kun­ne ta med noe av det jeg har lært til­ba­ke til Nor­ge og hjel­pe til med å ut­vik­le ame­ri­kansk fot­ball for da­mer her. Akku­rat nå vet jeg ikke hvor vei­en går vi­de­re, etter­som jeg ikke har et lag å ven­de til­ba­ke til i Chi­ca­go – og Kris­tian­sand Gla­dia­tors’ dame­lag måt­te trek­ke seg fra se­son­gen i år, for­di det ikke er nok spil­le­re på la­get.

For­hå­pent­lig kan være en mo­ti­va­sjon for at fle­re tør en­tre fot­ball­ba­nen, prø­ve noe nytt, leve ut en drøm og være så hel­dig å kjen­ne på fø­lel­sen «The­re is no I in Team».

FOTO: PRIVAT

Her jub­ler Sonja Drangsholt (21) fra Kris­tian­sand (t.h.) etter fi­nale­sei­e­ren til USA over verts­na­sjo­nen Ca­na­da i VM i ame­ri­kansk fot­ball. Hun står sam­men med sin tid­li­ge­re tre­ner i Kris­tian­sand Gla­dia­tors, Hege Indre­sand.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.