Hva har vi lært?
Det er seks år siden terrorangrepet i Oslo og på Utøya. Vi markerer anslaget hvert år, vi skal aldri glemme. Men har vi lært?
Vi husker alle den forferdelige kvelden og påfølgende morgenen. Vi husker bilder av ungdom på flukt, helikoptre svevende over Tyrifjorden, uvirkelige scener fra strendene og vitneskildringer fra øya. Vi husker også bildene av den norske beredskapen – bildet av den overfylte småbåten med politi som kommer for sent.
Terroren for seks år siden tvang oss til å se at også hos oss kunne det utenkelige skje. Den minnet oss om vårt skjøre demokrati, verdien av vår ytringsfrihet, men ble også en brutal vekker om hvor sårbare vi er overfor dem som virkelig vil vårt samfunn vondt.
I 2017 er fortsatt den norske beredskapen en stor politisk diskusjon. I vår la Riksrevisjonen fram en rapport som regjeringen ønsket å holde deler av hemmelig – med argument i rikets sikkerhet. Rapporten, som likevel ble gjort kjent gjennom Dagens Næringsliv, kom med til dels knusende kritikk av arbeidet med beredskap og terrorbekjempelse.
Riksrevisjonens undersøkelser konkluderte med at «det er sannsynlighet for at hverken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig be-
Beskyttelse av vårt samfunn er en helt basal rett vi borgere har, og vi må gjenreise tilliten til dette vernet.
skyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det.»
Det er alvorlig av vi ikke har kommet lengre i arbeidet. Spesielt hvis det medfører riktighet, som enkelte mener, at arbeidet hindres av prestisjekamp mellom politi, forsvar og direktorater. Det er også alvorlig at åpenheten rundt dette ikke er større. Ikke engang tidligere høyre-politiker og leder av Riksrevisjonen, Per-kristian Foss, trodde på Forsvarsdepartementets unnskyldning om å verne landets sikkerhet.
Det må bli en helt sentral jobb for den kommende regjering å rydde opp i dette.vi må ta lærdom av alle granskningene, høringene og rapportene. Beskyttelse av vårt samfunn er en helt basal rett vi borgere har, og vi må gjenreise tilliten til dette vernet.
Trøsten i disse dager kan være dette: Terroristen ville utslette den oppvoksende generasjon politikere. Det klarte han ikke. Til høsten vil vårt lands parlament har flere overlevende i salen, både på faste plasser og som vara. Han klarte ikke stilne alle stemmene.