Her er en kirkelig homoprofeti
Veldig snart kommer Frikirken, pinsevenner og Misjonskirken til å diskutere vigsel av homofile så bibelvers, prestesnipper og fillene fyker.
det spirer allerede fram. Merker dere det ikke? » Slik lyder det i den gamle bibelboken. Sitatet handler overhode ikke om homofiles rettigheter, men kan sikkert komme til å bli brukt når noen snart ønsker gjennomslag for at også Baptistkirken og pinsevenner – akkurat som Den norske kirke - skal åpne for vigsel av likekjønnede. Man tager de bibelvers man haver.
Ting skjer fort her nå. For bare to år siden spurte Fædrelandsvennen lokale lede- re i tolv kirkesamfunn utenfor Den norske kirke om homofile kan gifte seg hos dem, eller om de har slik vigsel oppe til reell vurdering i noen formelle fora.
Ingen av dem - verken Misjonskirken, adventister eller noen av de andre, var åpne for vigsel av likekjønnede, og ingen av dem diskuterte det heller. Ikke formelt. Sa de. Den gangen. E n av dem som svarte, var presten i Den ortodokse kirke i Greipstad. Han heter Christoforos Schuff. For 12 dager siden fikk han sparken fordi han blant annet er åpen for at likekjønnede kan leve sammen i ekteskap. Skjønt «sparken» – de snakker vel ikke sånn. Etter at Schuff ble « avskjediget » i et møte med biskopen forrige mandag, sa han til Fædrelandsvennen at « møtet med biskopen i Paris var likevel fint. Jeg ble møtt med kjærlighet og respekt, og vi lovte å be for hverandre ».
Selvfølgelig diskuterer også ortodokse kristne ulike homofilispørsmål når de møtes over en kopp te, men det er absolutt ingen grunn til å tro at de ortodokse er neste menn ut til å åpne for vigsel av likekjønnede. Hvis en slik endring noen gang skjer der i gården, vil de være blant de siste. Akkurat slik de - og for eksempel Den katolske kirke – pleier når etiske standpunkt endres. D et kan derimot være homofile i Metodistkirken som står for tur til å feire med kake. For to år siden sa presten i Kristiansand Metodistkirke, Solveig Skaara, at ingen av deres formelle fora vurderte å åpne for vigsel av homofile. Nå kunne hun ikke svart det samme. I Metodistkirkens kirkeblad, Brobyggeren, og på metodistenes nettsider legges det nemlig ikke skjul på at denne saken nå diskuteres friskt og reelt både her i landet og opp til det øverste internasjonale organet, Generalkonferansen. Så frisk er debatten, at Metodistkirkens ledere akkurat nå leter nokså fortvilet etter et eller annet som kan hindre at kirkesamfunnet splittes i to. Eller tre.
Er du lei hele homofilisaken, sa du? Da er det ingen trøst å få, for etter noen tiårs debatt i Den norske kirke, har diskusjonene i mange andre kirkesamfunn – både i Norge og internasjonalt – så vidt begynt. Og en del av dem saken gjelder – homofi- le i Russland, Tanzania eller Saudi-arabia for eksempel, er ikke lei debatten. Flere av dem er riktignok livredde. Livredde for å si noe. Livredde for å bli avslørt. L itt mer Norge: I Kristiansand har leder av fellesmøte-komiteen, frikirkepastor Rune Tobiassen, gjort det klart at forkynnere som er åpne for vigsel av homofile ikke kan tale i Fellesmøtene. Men kun et skikkelig under kan hindre at Tobiassen og hans kolleger om kort tid vil diskutere om Frikirken skal følge etter Den norske kirke – akkurat slik de gjorde i kvinneprestsaken.
I februar kunne Fædrelandsvennen fortelle at pinsebevegelsens hovedkvarter i Oslo har advart pinsemenighetene mot at prester som vil vie homofile skal få slippe til hos dem. Filadelfia i Kristiansand støtter advarslene.
Da tok det kort tid før en av pinsebevegelsens profiler, teologiprofessor Terje Hegertun, oppfordret sine pinsevenner til å forberede seg på uenighet i dette spørsmålet. I bevegelsens eget organ, Korsets Seier, skrev Hegertun at også de må kunne diskutere dette uten at noen skal være redd for å si hva de mener. Straks etter viste avisen Dagen at enigheten blant pinsevennene for lengst har slått solide sprekker. Det enkelte pinseledere er åpne for, avvises kontant av andre. Bang. Debatten er i gang. E n trenger ikke doktorgrad for å oppdage at etiske standpunkt endres saktere i ulike frikirkesamfunn enn i Den norske kirke. Det holder med søndagsskole. Men også forskere bekrefter tempoforskjellene. Ingunn Folkestad Breistein, forskeren som selv tilhører Misjonskirken og som er rektor ved Ansgar Teologiske Høyskole i Kristiansand, sier at « det skyldes antakelig at Den norske kirke har vært en statlig kirke - og dermed blitt tydeligere eksponert for de generelle samfunnsendringene enn frikirkene. De frikirkelige er ikke vant til samme krav til åpenhet fra presse og annen offentlighet. »
Den norske kirke har ikke hatt noe valg. Når de er underlagt Offentlighetsloven, må de – i motsetning til de andre - ta både krevende debatter og skittentøysvask med presse og offentlighet på tilhørerbenken. Dermed har de også blitt utsatt for åpen religionskritikk fra storsamfunnet, mens kirker utenfor Den norske kirke stort sett har gått under radaren. Helt til nå. Og for konservative ledere blant de lavkirkelige, har det vært enkelt å parkere tilløp til interne homodebatter. Helt til nå. M en stopp litt her. Det står ikke i denne kommentaren at resultatet av disse debattene i Frikirken, blant metodister og Misjonskirken blir at de åpner for vigsel av likekjønnede. For hvem kjenner utfallet? Vårherre vet, sier noen. Andre vet bare at diskusjonene kommer – og at de blir friske, særlig hvis de blir ærlige.
Og stopp litt til: Den som står på avstand og synes det er uforståelig og nesten komisk at meningsbrytninger om likekjønnet ekteskap er så krevende for mange kristne, kan lete fram empatien. For en del kristne er nemlig guden de tror på like reell som tyngdekraften eller kjærligheten. Når de nå er uenige om homofilt ekteskap, finner du skikkelige mennesker på begge fronter i debatten som ærlig forsøker å argumentere i tråd med det de oppfatter som
denne gudens vilje. Derfor blir det så viktig for dem. Og vanskelig. Skjønner du? T il slutt. Når nå homofile og lesbiske muslimer våger å fortelle offentlig om livet sitt og sin seksuelle orientering, blir også imamer og andre muslimske ledere nødt til å åpne for teologisk dialog om den dele av livet. Joda, det finnes regimer og muslimer som fortsatt vil meie ned alt som kan minne om liberalisering og nytenkning. Men det finnes også muslimske ledere som har mot og kraft til å la teologien testes, diskuteres og utvikles.
Overskriften på denne kommentaren er forresten misvisende. Fryktelig misvisende. For på Wikipedia står det at profetier er «budskap som kommer fra en profet, talsmann eller åndelig inspirert budbærer, og som ofte omhandler framtida» . Denne artikkelen er absolutt ikke skrevet av en profet, talsmann eller åndelig inspirert budbærer. Langt i fra. Og kommentaren omhandler heller ikke framtida. Men nåtida. Merker dere det ikke?