30-årskrisa

Jeg har egentlig alltid likt godt å ha bursdag. Det er heldigvis ikke så veldig annerledes i år.

Jeg tenkte at spygrønt og oransje var en helt gangbar fargekombinasjon i klesveien, og favorittmusikken var en særdeles spenstig blanding av Odd Børretzen og Spice Girls.

Idag fyller jeg 30. Når jeg tenker tilbake på da jeg var barn, syntes jeg folk som var 30 var utrolig gamle. De var jo nesten like gamle som mamma og pappa. Fossiler, altså. Selv om voksenpoengene til en viss grad har rent inn de siste årene, føler jeg meg slettes ikke hverken voksen eller særlig gammel. Dette på tross av at jeg både har blitt hus- og hytteeier, samboer og ferdigstudert i løpet av det siste tiåret.

Runde tall er ofte en gylden anledning til å reflektere litt over hvor man har vært, hvor man er og hvor man skal i livet. Nå er det tredje gang jeg gjør dette, så jeg tenkte å ta en aldri så liten oppsummering.

Min første feiring av rundt tall skjedde i det herrens år 1997. Jeg tenkte at spygrønt og oransje var en helt gangbar fargekombinasjon i klesveien, og favorittmusikken var en særdeles spenstig blanding av Odd Børretzen og Spice Girls. Helst ikke samtidig, vel å merke. Jeg mener å huske at jeg var ganske bestemt på at jeg skulle bli frisør, bibliotekar eller Hollywood-skuespiller. Popstjerne kunne nok også i verste fall gå greit.

Da jeg fylte tjue var jeg mest opptatt av at jeg endelig kunne drikke sprit (lovlig), komme inn på andre utesteder enn Midnight og Leopold (lovlig), og jeg tenkte på et eller annet nivå at jeg ble mer voksen over natta, det øyeblikket jeg ble ferdig med tenårene. Det siste ble ganske effektivt avkreftet i det jeg tapetserte bakgården til en venninne med en blanding av magesyre, champag- nebrus og pærevodka. Kort tid etter løp jeg gråtende hjem fordi en venninne klinte med han fyren jeg var interessert i. Jeg hadde lagt både frisør- og skuespillerdrømmen på hylla, men flyttet til Oslo for å bli popstjerne senere den sommeren. Eller, popstjerne var nok ikke ordet. Men jeg ville bli musiker.

Nå som jeg blir tredve, har jeg sluttet med mange ting. Garderoben er stort sett i variasjoner av svart, grått og dongeri, og jeg har holdt meg unna både pærevodka og champagnebrus i ganske nøyaktig et tiår. Jeg har ingen ambisjoner om å bli popstjerne, men trives ekstremt godt med å være journalist og heller være musiker i tillegg, sånn på si. Etter en rimelig lang omvei, føler jeg vel at jeg nærmer meg den hylla jeg skal være på. Og enda viktigere: Jeg har forstått at det går an å bytte hylle hvis det ikke er så gøy på den man er på. Ellers tror jeg ikke det er så mye nytt som skjer i forbindelse med jubileet. Bortsett fra at jeg må begynne å betale ned på det relativt imponerende studielånet mitt, da. Sånn går det når man valser inn i akademia og blir der til lånekassa sier stopp.

●● Det er svært mye som har endret seg i løpet av tjueårene, som for min del er over ganske nøyaktig nå. Men endringene har skjedd gradvis og over tid. Hvis jeg skal prøve å sette fingeren på hva som har satt et eller annet spor i livet mitt eller personligheten min, er det ikke minuttet mellom 23.59 og 00.00 natt til bursdagen min som har gjort de store utslagene. Det er ikke så annerledes i år, selv om tallet i seg selv er hakket mer symboltungt.

●● Heldigvis har jeg et ganske avslappet forhold til det å bli eldre. Det føles helt greit, og jeg innbiller meg at jeg blir marginalt klokere med årene. Da jeg var ti, hadde jeg ganske urealistiske forventninger til hva livet skulle bringe. Da jeg var tjue var jeg ganske usikker, både på meg selv og andre rundt meg. Nå har jeg rukket å bli ganske godt kjent med meg selv, og i sum tror jeg ikke det har gått så innmari galt. Det kan selvfølgelig hende jeg har litt å si om akkurat det når jeg fyller førti.