30-års­kri­sa

Jeg har egent­lig all­tid likt godt å ha burs­dag. Det er hel­dig­vis ikke så vel­dig an­ner­le­des i år.

Faedrelandsvennen - - MENING - eli van der eyn­den Evig stu­dent i et li­den­ska­pe­lig og tur­bu­lent for­hold med in­ter­nett. Iv­rig quiz-gjen­ger, su­do­ku-lø­ser, mu­si­ker og skri­bent, med en am­bi­sjon om å se og for­stå sta­dig mer av verden.

Jeg tenk­te at spy­grønt og oran­sje var en helt gang­bar farge­kom­bi­na­sjon i kles­vei­en, og fa­vo­ritt­mu­sik­ken var en sær­de­les spen­stig blan­ding av Odd Bør­ret­zen og Spice Girls.

Idag fyl­ler jeg 30. Når jeg ten­ker til­ba­ke på da jeg var barn, syn­tes jeg folk som var 30 var utro­lig gam­le. De var jo nes­ten like gam­le som mam­ma og pap­pa. Fos­si­ler, alt­så. Selv om vok­sen­po­en­ge­ne til en viss grad har rent inn de sis­te åre­ne, fø­ler jeg meg slet­tes ikke hver­ken vok­sen el­ler sær­lig gam­mel. Det­te på tross av at jeg både har blitt hus- og hytte­ei­er, sam­bo­er og fer­dig­stu­dert i lø­pet av det sis­te ti­året.

Run­de tall er ofte en gyl­den an­led­ning til å re­flek­te­re litt over hvor man har vært, hvor man er og hvor man skal i li­vet. Nå er det tred­je gang jeg gjør det­te, så jeg tenk­te å ta en ald­ri så li­ten opp­sum­me­ring.

Min førs­te fei­ring av rundt tall skjed­de i det her­rens år 1997. Jeg tenk­te at spy­grønt og oran­sje var en helt gang­bar farge­kom­bi­na­sjon i kles­vei­en, og fa­vo­ritt­mu­sik­ken var en sær­de­les spen­stig blan­ding av Odd Bør­ret­zen og Spice Girls. Helst ikke sam­ti­dig, vel å mer­ke. Jeg me­ner å hus­ke at jeg var gans­ke be­stemt på at jeg skul­le bli fri­sør, bi­blio­te­kar el­ler Hol­ly­wood-skue­spil­ler. Pop­stjer­ne kun­ne nok også i ver­ste fall gå greit.

Da jeg fyl­te tjue var jeg mest opp­tatt av at jeg en­de­lig kun­ne drik­ke sprit (lov­lig), kom­me inn på and­re ute­ste­der enn Mid­night og Le­opold (lov­lig), og jeg tenk­te på et el­ler an­net nivå at jeg ble mer vok­sen over nat­ta, det øye­blik­ket jeg ble fer­dig med ten­åre­ne. Det sis­te ble gans­ke ef­fek­tivt av­kref­tet i det jeg ta­pet­ser­te bak­går­den til en venn­in­ne med en blan­ding av mage­syre, champag- ne­brus og pære­vod­ka. Kort tid etter løp jeg grå­ten­de hjem for­di en venn­in­ne klin­te med han fy­ren jeg var in­ter­es­sert i. Jeg had­de lagt både fri­sør- og skue­spil­ler­drøm­men på hyl­la, men flyt­tet til Oslo for å bli pop­stjer­ne se­ne­re den som­mer­en. El­ler, pop­stjer­ne var nok ikke or­det. Men jeg vil­le bli mu­si­ker.

Nå som jeg blir tred­ve, har jeg slut­tet med man­ge ting. Gar­de­ro­ben er stort sett i va­ria­sjo­ner av svart, grått og don­ge­ri, og jeg har holdt meg unna både pære­vod­ka og champagne­brus i gans­ke nøy­ak­tig et ti­år. Jeg har in­gen am­bi­sjo­ner om å bli pop­stjer­ne, men tri­ves eks­tremt godt med å være journalist og hel­ler være mu­si­ker i til­legg, sånn på si. Etter en ri­me­lig lang om­vei, fø­ler jeg vel at jeg nær­mer meg den hyl­la jeg skal være på. Og enda vik­ti­ge­re: Jeg har for­stått at det går an å byt­te hyl­le hvis det ikke er så gøy på den man er på. El­lers tror jeg ikke det er så mye nytt som skjer i for­bin­del­se med ju­bi­le­et. Bort­sett fra at jeg må be­gyn­ne å be­ta­le ned på det re­la­tivt im­po­ne­ren­de stu­die­lå­net mitt, da. Sånn går det når man val­ser inn i aka­de­mia og blir der til låne­kas­sa sier stopp.

●● Det er svært mye som har end­ret seg i lø­pet av tjue­åre­ne, som for min del er over gans­ke nøy­ak­tig nå. Men end­rin­ge­ne har skjedd grad­vis og over tid. Hvis jeg skal prø­ve å set­te fin­ge­ren på hva som har satt et el­ler an­net spor i li­vet mitt el­ler per­son­lig­he­ten min, er det ikke mi­nut­tet mel­lom 23.59 og 00.00 natt til burs­da­gen min som har gjort de sto­re ut­sla­ge­ne. Det er ikke så an­ner­le­des i år, selv om tal­let i seg selv er hak­ket mer sym­bol­tungt.

●● Hel­dig­vis har jeg et gans­ke av­slap­pet for­hold til det å bli eld­re. Det fø­les helt greit, og jeg inn­bil­ler meg at jeg blir mar­gi­nalt klo­ke­re med åre­ne. Da jeg var ti, had­de jeg gans­ke urea­lis­tis­ke for­vent­nin­ger til hva li­vet skul­le brin­ge. Da jeg var tjue var jeg gans­ke usik­ker, både på meg selv og and­re rundt meg. Nå har jeg ruk­ket å bli gans­ke godt kjent med meg selv, og i sum tror jeg ikke det har gått så inn­ma­ri galt. Det kan selv­føl­ge­lig hen­de jeg har litt å si om ak­ku­rat det når jeg fyl­ler før­ti.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.