Et stykke utenfor allfarvei

Denne kvintetten har neppe tenkt at nå skal vi lage hitlåter. De gjør som de selv vil med det resultat at de ikke kommuniserer godt nok.

Med navnet Ballonger og Sjampanje kan man tenke seg at dette er et partyband. Slik er det definitivt ikke. I stedet utforsker de noen av progrockens muligheter mens resten holdes innenfor poprock-sjangeren. Kjetil Hansen Rynning fra Kristiansand synger på sin dialekt. Det er ikke så mye sang her, men nok til at Rynning setter sitt preg på deler av noen av låtene.

Bandet har base i Oslo. De har gitt ut en single før. Dette er en EP med fire låter. Tre av dem varer mellom sju og ni minutter. Den første er kort, en instrumentallåt kalt «Furore». Den fremstår som en forsmak og introduksjon, selv om den ikke ligner særlig mye på resten. Men denne jazzrock-låten forteller i alle fall at bandet kan spille. Deretter kommer tittelkuttet; en litt desperat låt om det å være ubetydelig.

Først har den i seg drøyt to minutter med streit poprock. Så kommer en smektende overgang som fører lytteren inn i en progrocksfære. Litt Pink Floyd er det lett å tenke. Vokalen kommer tilbake, før det hele avsluttes med en mektig avslutning. Den sju minutter lange «Pidestall» er ikke så verst, mens «Alt kan repareres» er litt tung og nedpå. Totalt sett tror jeg det blir vanskelig for Ballonger og Sjamapnje å nå utenfor vennekretsen med dette. For dette er i overkant for innadvendt og sært.