– Det er like vondt som det var for seks år siden.
Lørdag var det seks år siden terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya fant sted.
– Det er like vondt hvert år, sier Knut Blattmann.
Han var på minnemarkeringen sammen med Aud Blattmann for å minnes barnebarnet, Torjus Blattmann, og resten av Utøya-ofrene.
Han var ikke alene. Mellom 50 og 60 personer hadde samlet seg til en minnekonsert i domkirken, en appell og bekransning av minnesmerket.
Fra Kristiansand var det de to ungdommene Pamela Ardam og Torjus Blattmann som gikk bort.
– Dette er like vondt som det var for seks år siden. Dagen skal aldri gå i glemmeboka. Det er av hensyn til ungdommene som omkom og fordi det er en viktig del av vår politiske historie, sier Kari Henriksen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet.
STERKT SAVN
Hun tror dagen markeres årlig fordi smerten var kollektiv i hele Norge i etterkant av terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya.
– Ungdommene som omkom bodde i alle fylker. Det gjør at denne terrorhandlingen har slått hardt over hele landet, fastslår hun.
– Ja, det gjør vondt, legger Isabelle-louise Aabel, leder i Kristiansand Arbeiderpartiet, til.
– I juli får alle i Arbeiderpartiet et sug i magen. Og vi kjenner på savnet. Det kjennes like sterkt hvert år. Men det er godt å være sammen i det og kjenne på kjærligheten og samholdet vi har til hverandre. Ingen står alene, sier hun.
– HOLDER SAMMEN
18 år gamle Mona Dia, leder i Kristiansand AUF, holdt årets appell ved minnesmerket på lørdag.
– Vi samles for å minne tragedien som skjedde. Men også for å vise at vi fortsatt holder sammen. Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger ikke har betydning. For det har de, sier hun, før hun ber om ett minutts stillhet.
Hun har vært leder for Kristiansand AUF i ett år, og er ikke direkte påvirket av terrorhandlingene 2011. Hun er likevel fast bestemt på at markeringen er viktig.
– To mennesker fra Kristiansand døde. Det er viktig å vise dem som står igjen at vi ikke har glemt det som skjedde, sier hun.
Hun synes det var vanskelig å holde appellen på lørdag.
– Jeg ser at folk har det vondt, men det er ingenting du sier som hjelper.