Masseutryddelse – hva har det med oss å gjøre?
Nrk.no meldte den 11. juli at en ny rapport varsler om biologisk tilintetgjørelse. Smak på de ordene .« Biologisk ti lit intetgjør else ».
Den 6. utryddelse». «Utsletting av dyrearter » . Det høres ut som en katastrofefilm, men det er livet på jorda vår det snakkes om, i vår egen tid. Forskere varsler at en masseutryddelse er i gang, og den er menneskeskapt. Siden 1970-tallet har halvparten av verdens dyrebestander blitt borte, og hvert år utraderes hundrevis av arter. Hva er det som foregår, og hvordan møter vi det?
Mange av oss er blitt så numne eller resignerte at vi ikke vet hva annet vi skal gjøre enn å slenge på en gråte-emoji, før det scrolles videre til mer trivielle nyheter. Det er lett å føle seg maktesløs, men det er klart at vi kan gjøre noe. Det er også lett å tenke at det ikke angår en selv, og at Norge likevel ikke kan redde hele verden. Men det minste vi må gjøre er å rydde i vår egen bakgård. Kong Harald sa i et intervju i Aftenposten i forbindelse med sin 80-årsdag: «På hver gård var det god kutyme å levere fra seg gården i bedre stand enn den var da man selv overtok. Det tror jeg ikke vi gjør med kloden.»
Før vi retter pekefingre i alle retninger, må vi gå gjennom en selvransakelse og ta i bruk løsninger her hjemme. Vi må bryte ut av den onde sirkelen med å skyve ansvaret over på alle andre. Slik barnehagelogikk har vi ikke tid til. Det er for mye som står på spill, og vi har ikke tid. I Norge er 2355 arter klassifisert som truet. I tillegg legger vårt stadig økende materielle forbruk beslag på arealer og naturressurser i andre land. Vi trenger å snakke om hvordan vi medvirker til problemene, og vi trenger å ta i bruk løsninge- ne som finnes. Blant årsakene til den pågående utryddelsen av dyrebestander nevner forskerne overkonsum, avskoging og klimaendringene. Dette kan vi gjøre noe med.
For å begrense overkonsum, kan vi gjøre det enklere og billigere å reparere, og vi kan omstille oss fra en bruk-ogkast-økonomi til en kretsløpsøkonomi hvor ressurser brukes igjen og igjen. Vi kan gjøre det enklere å dele på ting. Vi kan fokusere på det som gir god livskvalitet uten stadig økende materielt forbruk. For å bekjempe tap av habitater, kan vi verne og bevare mere villmarksskog og havområder. Klimaendringene møter vi med å omstille oss fra fossilt til fornybart. Vi må bygge ut og utbedre kollektivtrafikken i landet, og fortsette å elektrifisere bilparken. Fossilalderen går mot slutten, det er et nytt årtusen, og en ny generasjon moderne og miljøvennlig transportteknologi står på trappene.
Løsningene finnes jo. Hvorfor går det så langsomt å ta dem i bruk? Heldigvis er Stortinget fornybart. Valget i 2017 må bli et valg hvor vi løfter blikket mot de store utfordringene, til det som virkelig betyr noe. Hvordan kan vi leve gode liv og samtidig ta vare på livsgrunnlaget vårt? Hvordan kan vi ta vare på artsmangfoldet, slik at de neste generasjoner også kan leve i en verden hvor orangutanger og geparder, fjellrev og lundefugl, ikke bare er en attraksjon i en dyrepark – eller i verste fall nok et navn på en hurtigvoksende liste over utraderte dyrearter? Dette må stortingskandidatene svare på. Vi må få høre hvordan løsningene skal bli til helt konkret politisk handling i neste stortingsperiode, fordi vi ikke har tid til å vente. Politikerne må komme på banen, og det må også velgerne. Fordi vi ikke har flere arter å miste.
❞ For å begrense overkonsum, kan vi gjøre det enklere og billigere å reparere, og vi kan omstille oss fra en brukog-kast-økonomi til en kretsløpsøkonomi hvor ressurser brukes igjen og igjen.