Bør det være fraværsgrense?
Fraværsgrense for elever i videregående skole er av staten satt til 10%. Mange elever og ungdomspolitiker mener det er feil å ha en slik grense.
●● En viktig del av skolens oppgaver er å forberede elevene for yrkeslivet. I yrkeslivet må en møte på jobben hvis en ikke er syk. Det spørres svært lite om fraværet skyldes mangel på interesse for jobben.
På yrkesfaglige linjer får en del elever hakeslepp når de blir bedt om å møte opp kl 7 om morgenen, og blir fortalt at dette er et absolutt krav hvis de ikke er syke. Men elevene innordner seg ganske så snart, og blir gode yrkesutøvere.
Slik innstilling bør det også være blant skoleelever i videregående skole. 10%-grensen burde være unødvendig. Noen elever sier at skolen ikke skaper interesse hos dem – og dermed gir skolen skylden for at de ikke møter opp. Og de sier samtidig at elever som går i lære, får penger i læretiden sin. Med andre ord penger for å møte fram! Elever med slike holdninger bør være klar over at hver elev i videregående norsk skole koster samfunnet vårt over 160 000 kr pr. år! En elev som droppet ut av videregående skole – en såkalt drop-out – men som siden i voksen alder har funnet vegen tilbake til yrkeslivet via utdanning, sier følgende om det å lære: «Elever har forventninger om at det skal være morsomt og interessant å gå på skole. Det skal det være. Men læring kan også være beinhard jobbing. Men med mestring kommer motivasjon, og med motivasjon kommer mer mestring. Mennesker lærer selv, ingen kan lære for oss.»
Jeg synes denne uttalelsen rommer hva skole er og bør være. Den har også i seg skolens og lærernes ansvar: skape interesse hos eleven. Men da må eleven være til stede! Og ikke la en lettvint unnskyldning for ikke å møte opp være: Jeg gidder ikke gå på skolen, for den interesserer meg ikke!
For syke elever og elever med psykiske eller sosiale problemer, bør skolen ha et godt apparat for å ta seg av disse elevene. Det er et stort spørsmål om skoleverket får nok ressurser til å ivareta disse elevenes behov. Øremerkede midler til helsetjenester på det fysiske og psykiske området bør bevilges til hver skole, og tjenesten bør være lett tilgjengelig på den enkelte skole. Er dagens situasjon slik? Hvis ikke, bør hele skoleverket spørre seg selv om de er med på å skape drop-outs. La oss i denne sammenhengen kalle disse elevene for push-outs.