Dersom dialogen uteblir
Snakker vi ikke pent til hverandre, er jeg stygt redd for at vi snakker oss fra hverandre.
Jeg har vært engasjert i dialogarbeid i mange år, de siste ti årene i FTL - Forum for tro og livssyn i Kristiansand. Et slikt forum er ikke bare spennende og lærerikt, men jeg vil påstå at det helt avgjørende dersom vi ønsker å bevare det gode liv i vårt multireligiøse Norge.
Blant byens mange organisasjoner er det dessverre kun 12 som til nå ser verdien av å delta. Vi teller sju kristne, ett human-etisk, ett buddhistisk og tre innenfor islam. Bahai har hatt en representant. Alle er invitert, bare så det er nevnt. Den lave deltakelsen er ikke bare synd, men på grensen til en skam. Ikke alle kan delta på alt og til enhver tid, men jeg frykter at fraværet kanskje handler om andre ting.
«Vi trenger folk i våre liv som vi kan være så åpne som mulig med. Å ha reelle samtaler med mennesker kan virke som en enkel, åpenbar mulighet, men det innebærer mot og risiko.» Thomas Moore F or det kan selvsagt virke urovekkende å få min egen selvtilfredshet satt på prøve i et flerreligiøst fellesskap. Muligens kjenner jeg på smerten ved å skulle sitte rundt samme bord med ikke-troende og buddhister som avkristner landet. For ikke å
Den lave deltakelsen er ikke bare synd, men på grensen til en skam.
nevne angsten jeg kan pådra meg med tanke på å måtte justere meg bitte litt i mitt syn på egen tro i møte med andres. Og det skulle jo tatt seg ut om jeg plutselig skulle miste mine trygge fordommer og endre mine holdninger til muslimer og islam. Og fri og bevare meg vel for å komme i den situasjonen at jeg ble litt mindre dogmatisk og synes det er greit at to likekjønnede får gifte seg! Og ingenting er vel mer opprivende og redselsfullt enn om jeg skulle bli usikker på egen tro for så tynges av eventuelle konsekvenser som følge av en lenge ønsket konvertering.
Så lurer jeg på i hvilke religiøse tradisjoner eller i hvilke skrifter det står skrevet at det er greit å diskriminere, lyve og snakke nedlatende om andre? Vi vet det er organisasjoner og ledere som går systematisk til verks og fremstiller andre trosretninger med en hårreisende propaganda. Indoktrinering av voksne mennesker i egen tro må vi av folkerettslige prinsipper tåle, men dobbeltmoral og løgnaktighet om andres tro kan vi godt spares for. Og når barn og unge oppfordres til ikke å ha venner utenfor eget trossamfunn, er dette etter min forstand i grenseland til overgrep. Barn lærer ikke religiøs intoleranse, rasehets, trakassering av homofile, lesbiske og transseksuelle av andre barn, men av voksne. Det er vi voksnes forståelse av verden som former og styrer våre barn. F ull av forundring lener vi oss tilbake og lurer på hvorfor mennesker mobber og trakasserer. Helt fra førskolen og gjennom hele skole- og utdanningsløpet, på arbeidsplassen og på nettet holder vi på. Vi vet det og det forskes på. Vi rister allikevel på hodet og lurer på hvorfor i alle dager barn dreper andre barn med kniv og hvorfor noen blir radikaliserte eller velger å ta sitt eget liv.
Jeg tror naturligvis ikke at alle konflikter løses og at alle tragedier forhindres ved at noen mennesker danner dialoggrupper. Men at ledere for tros- og livssynssamfunn regelmessig samles, viser hverandre respekt og snakker om ulikheter og enes om felles idealer, tror jeg derimot har store ringvirkninger. De åpne dialogmøtene og seminarene i regi av FTL er svært verdifulle og gjestebudene et prakteksempel på hvor hyggelig og fredfullt vi kan ha det når vi våger oss ut av boblen.
Om vi skulle få et forum som FTL i alle landets byer er det flott, men ikke godt nok. Vennlighet og inkludering må ikke bare være en «ide» i fornemme fora, men en selvfølgelighet alle steder. Fint at skolene tilrettelegger og blir dysleksivennlige, men det er bortkastet dersom elever sjikaneres og ikke føler seg inkludert. V i skal respektere folks tro og foreldre skal selvsagt oppdra sine barn i samsvar med egen overbevisning, men med gode holdninger. Gode holdninger viser vi som ansvarlige voksne når det snakkes med respekt om de som er, tenker og lever annerledes. Religiøse lede- re bak sine antependier, lærere fra deres katetre og foreldre i sin rolle bør være spydspisser og ikke hemsko i slaget om et raust og inkluderende samfunn. De som unndrar seg dette, som jeg mener er en plikt, får stryk i min karakterbok. Og så kan det være just det samme hva de tror eller tviler på.
I ledergruppa for Forum for tro og livssyn i Kristiansand, som samles fire ganger i året, har vi rom for mange. Jeg håper ikke mine spissformuleringer, sarkasme og kritiske penn har irritert noen i den grad at de betakker seg. Dere ønskes hjertelig velkommen. Måtte alle ha en god sommer!