Der­som dia­lo­gen ute­blir

Snak­ker vi ikke pent til hver­and­re, er jeg stygt redd for at vi snak­ker oss fra hver­and­re.

Faedrelandsvennen - - MENING - SÅZEN LAR­SEN,

Jeg har vært en­ga­sjert i dia­log­ar­beid i man­ge år, de sis­te ti åre­ne i FTL - Fo­rum for tro og livs­syn i Kris­tian­sand. Et slikt fo­rum er ikke bare spen­nen­de og lære­rikt, men jeg vil på­stå at det helt av­gjø­ren­de der­som vi øns­ker å be­va­re det gode liv i vårt multi­re­li­giø­se Nor­ge.

Blant by­ens man­ge or­ga­ni­sa­sjo­ner er det dess­ver­re kun 12 som til nå ser ver­di­en av å del­ta. Vi tel­ler sju krist­ne, ett hu­man-etisk, ett bud­dhis­tisk og tre in­nen­for islam. Ba­hai har hatt en re­pre­sen­tant. Al­le er in­vi­tert, bare så det er nevnt. Den lave del­ta­kel­sen er ikke bare synd, men på gren­sen til en skam. Ikke al­le kan del­ta på alt og til en­hver tid, men jeg fryk­ter at fra­væ­ret kan­skje hand­ler om and­re ting.

«Vi tren­ger folk i våre liv som vi kan være så åpne som mu­lig med. Å ha re­el­le sam­ta­ler med men­nes­ker kan vir­ke som en en­kel, åpen­bar mu­lig­het, men det in­ne­bæ­rer mot og ri­si­ko.» Tho­mas Moore F or det kan selv­sagt vir­ke uro­vek­ken­de å få min egen selv­til­freds­het satt på prø­ve i et flerre­li­giøst fel­les­skap. Mu­li­gens kjen­ner jeg på smer­ten ved å skul­le sit­te rundt sam­me bord med ikke-tro­en­de og bud­dhis­ter som av­krist­ner lan­det. For ikke å

Den lave del­ta­kel­sen er ikke bare synd, men på gren­sen til en skam.

nev­ne angs­ten jeg kan på­dra meg med tan­ke på å måt­te jus­te­re meg bit­te litt i mitt syn på egen tro i møte med and­res. Og det skul­le jo tatt seg ut om jeg plut­se­lig skul­le mis­te mine tryg­ge for­dom­mer og end­re mine hold­nin­ger til mus­li­mer og islam. Og fri og be­va­re meg vel for å kom­me i den si­tua­sjo­nen at jeg ble litt mind­re dog­ma­tisk og sy­nes det er greit at to like­kjøn­ne­de får gif­te seg! Og in­gen­ting er vel mer opp­ri­ven­de og red­sels­fullt enn om jeg skul­le bli usik­ker på egen tro for så tyn­ges av even­tu­el­le kon­se­kven­ser som føl­ge av en len­ge øns­ket kon­ver­te­ring.

Så lu­rer jeg på i hvil­ke re­li­giø­se tra­di­sjo­ner el­ler i hvil­ke skrif­ter det står skre­vet at det er greit å dis­kri­mi­ne­re, lyve og snak­ke ned­la­ten­de om and­re? Vi vet det er or­ga­ni­sa­sjo­ner og le­de­re som går sys­te­ma­tisk til verks og frem­stil­ler and­re tros­ret­nin­ger med en hår­rei­sen­de pro­pa­gan­da. In­dok­tri­ne­ring av voks­ne men­nes­ker i egen tro må vi av folke­retts­li­ge prin­sip­per tåle, men dob­belt­mo­ral og løgn­ak­tig­het om and­res tro kan vi godt spa­res for. Og når barn og unge opp­ford­res til ikke å ha ven­ner uten­for eget tros­sam­funn, er det­te etter min for­stand i grense­land til overgrep. Barn læ­rer ikke re­li­giøs in­to­le­ran­se, rase­hets, tra­kas­se­ring av ho­mo­fi­le, les­bis­ke og trans­sek­su­el­le av and­re barn, men av voks­ne. Det er vi voks­nes for­stå­el­se av ver­den som for­mer og sty­rer våre barn. F ull av for­und­ring le­ner vi oss til­ba­ke og lu­rer på hvor­for men­nes­ker mob­ber og tra­kas­se­rer. Helt fra før­sko­len og gjen­nom hele skole- og ut­dan­nings­lø­pet, på ar­beids­plas­sen og på net­tet hol­der vi på. Vi vet det og det fors­kes på. Vi ris­ter al­li­ke­vel på ho­det og lu­rer på hvor­for i al­le da­ger barn dre­per and­re barn med kniv og hvor­for noen blir ra­di­ka­li­ser­te el­ler vel­ger å ta sitt eget liv.

Jeg tror na­tur­lig­vis ikke at al­le kon­flik­ter lø­ses og at al­le tra­ge­di­er for­hind­res ved at noen men­nes­ker dan­ner dia­log­grup­per. Men at le­de­re for tros- og livs­syns­sam­funn re­gel­mes­sig sam­les, vi­ser hver­and­re re­spekt og snak­ker om ulik­he­ter og enes om fel­les idea­ler, tror jeg der­imot har sto­re ring­virk­nin­ger. De åpne dia­log­mø­te­ne og se­mi­na­re­ne i regi av FTL er svært ver­di­ful­le og gjeste­bu­de­ne et prakt­ek­sem­pel på hvor hyg­ge­lig og fred­fullt vi kan ha det når vi vå­ger oss ut av bob­len.

Om vi skul­le få et fo­rum som FTL i al­le lan­dets byer er det flott, men ikke godt nok. Venn­lig­het og in­klu­de­ring må ikke bare være en «ide» i for­nem­me fora, men en selv­føl­ge­lig­het al­le ste­der. Fint at sko­le­ne til­rette­leg­ger og blir dys­lek­si­venn­li­ge, men det er bort­kas­tet der­som ele­ver sji­ka­ne­res og ikke fø­ler seg in­klu­dert. V i skal re­spek­te­re folks tro og for­eld­re skal selv­sagt opp­dra sine barn i sam­svar med egen over­be­vis­ning, men med gode hold­nin­ger. Gode hold­nin­ger vi­ser vi som an­svar­li­ge voks­ne når det snak­kes med re­spekt om de som er, ten­ker og le­ver an­ner­le­des. Re­li­giø­se lede- re bak sine an­te­pen­di­er, læ­re­re fra de­res ka­te­tre og for­eld­re i sin rol­le bør være spyd­spis­ser og ikke hem­sko i sla­get om et raust og in­klu­de­ren­de sam­funn. De som unn­drar seg det­te, som jeg me­ner er en plikt, får stryk i min ka­rak­ter­bok. Og så kan det være just det sam­me hva de tror el­ler tvi­ler på.

I le­der­grup­pa for Fo­rum for tro og livs­syn i Kris­tian­sand, som sam­les fire gan­ger i året, har vi rom for man­ge. Jeg hå­per ikke mine spiss­for­mu­le­rin­ger, sar­kas­me og kri­tis­ke penn har ir­ri­tert noen i den grad at de be­tak­ker seg. Dere øns­kes hjer­te­lig vel­kom­men. Måt­te al­le ha en god som­mer!

FOTO: NTB SCANPIX

Gode hold­nin­ger vi­ser vi som an­svar­li­ge voks­ne når det snak­kes med re­spekt om de som er, ten­ker og le­ver an­ner­le­des, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Budd­hist­prest i Den nors­ke so­to­zen bud­dhist­or­den, le­der av Le­der­grup­pen i Fo­rum for tro og livs­syn i Kris­tian­sand, spe­sial­pe­da­gog ved KKG

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.