Et post­kort fra Sy­ria

Bøl­ge­ne slår mykt mot sva­ber­get, sola står høyt på him­me­len og fe­rie­fø­lel­sen har inn­tatt Sør­lan­det. Musk­le­ne slap­per av, luk­ta av sol­krem hen­ger i luf­ta. Sånn bur­de alle få ha det, ten­ker jeg. Ube­kym­ret som­mer­liv, med mu­lig­het for å ten­ke lan­ge tan­ker. Ta

Faedrelandsvennen - - MENING - MA­LI STEIRO TRONS­MOEN, 1.kan­di­dat for Vest-ag­der SV

Som­mer­en 2010 til­brak­te jeg i Sy­ria. Det var før kri­gen brøt ut, og Sy­ria var et fan­tas­tisk land å bli kjent med. Jeg gikk gate­langs i gam­le­byen i Da­mas­kus, og spis­te hånd­la­get is­krem og drakk ny­pres­set ap­pel­sin­juice. Jeg be­søk­te kul­tur­per­ler som ci­tadel­let i Alep­po og Umayya­de­mos­ke­en i Da­mas­kus. Jeg svøm­te i Mid­del­ha­vet og sol­te meg på stren­de­ne i Lat­ta­kia. Og jeg ble kjent med un­ge sy­re­re, som jeg opp­lev­de å ha mye til fel­les med. På kvel­de­ne drakk vi te og snak­ket om våre drøm­mer for fram­ti­da. Jeg var fer­dig ut­dan­na læ­rer, og søk­te læ­rer­job­ber i Kris­tian­sand. Vi snak­ket om ut­sik­te­ne til å fin­ne fast ar­beid – om øns­ke­ne vi had­de om å stif­te fa­mi­lie. Om fel­les drøm­mer og mål. Om fram­tids­tro og fram­tids­frykt.

Un­der ett år se­ne­re brøt kri­gen ut i Sy­ria. Mi­ne ven­ner og be­kjent­ska­per ble spredt over hele re­gio­nen, og noen har kom­met vi­de­re, til Euro­pa. Sy­ria lig­ger i grus, mens Sy­rias be­folk­ning har mis­ta sine hjem, og sine drøm­mer for fram­ti­da.

Det står i sterk kon­trast til mitt liv, hvor jeg nå har bå­de fast jobb og to her­li­ge søn­ner som læ­rer å syk­le, teg­ner sjø­rø­ver­sku­ter og kas­ter vann­bal­lon­ger mot sva­ber­get. Mi­ne barn le­ver ube­kym­re­de små­barns­liv. Hel­dig­vis. Men det gjør vondt å ten­ke på dem jeg traff og und­res over hvor­dan det har gått med de­res barn. I dag er over fem mil­lio­ner sy­re­re for­dre­vet fra sitt land. Enda fle­re er blitt in­tern­flykt­nin­ger in­ne i Sy­ria. FN an­slår at over halv­par­ten av de 22 mil­lio­ne­ne som be­fol­ket Sy­ria da kri­gen brøt ut, nå er på flukt. Be­last­nin­gen for alle dis­se men­nes­ke­ne er enorm. Nabolandene, som har tatt i mot det over­vel­den­de fler­tal­let av flykt­nin­ge­ne, opp­le­ver også sto­re ut­ford­rin­ger. Det er vans­ke­lig å kla­re å ta inn over seg at vi nå står midt oppe i den størs­te flykt­ning­kri­sen si­den 2.ver­dens­krig. Det stil­ler mye stør­re krav til ver­dens le­de­re enn det de fore­lø­pig har klart å pres­te­re.

Hjem­me på kjøk­ken­veg­gen

Vi må kun­ne gjø­re mer for dis­se men­nes­ke­ne.

hen­ger et post­kort jeg send­te til kjæ­res­ten min, skre­vet på to­get mel­lom Alep­po og Da­mas­kus. Drøm­mer om å kom­me til­ba­ke hit med deg, står det. Fore­lø­pig er det umu­lig. Fram­ti­da blir ofte an­ner­le­des enn vi drøm­te om. Men noe jeg vir­ke­lig bren­ner for, som po­li­tisk men­nes­ke og som læ­rer, er at alle skal få mu­lig­he­ten til å drøm­me.

Også flykt­nin­ger må få mu­lig­he­ten til å slap­pe av, og til å ska­pe fram­tids­drøm­mer. Mens vi ven­ter på fre­den i Sy­ria, må vi gjø­re det vi kan for at flykt­nin­ge­ne skal få opp­le­ve stør­re grad av trygg­het og for­ut­sig­bar­het. Jeg vil kjem­pe for at de flykt­nin­ge­ne som kom­mer hit til Nor­ge skal slip­pe å få liv­e­ne satt på vent leng­re enn ab­so­lutt nød­ven­dig. Vi må sik­re en ras­ke­re be­hand­ling av asyl­søk­na­de­ne, og mens de ven­ter må de få mu­lig­he­ten til ar­beids­til­la­tel­se, slik at de kan kom­me i gang med ak­ti­vi­tet her i Nor­ge så fort som mu­lig. Det å kun­ne føle at noen har bruk for en, er helt av­gjø­ren­de for å kla­re å stå opp om mor­ge­nen. D e sis­te da­ge­ne har Ita­lia fått mye opp­merk­som­het, for­di lan­det kne­ler i møte med sta­dig fle­re flykt­nin­ger som kom­mer, sam­ti­dig som de euro­pe­is­ke lan­de­ne gjør hva de kan for å unn­gå å bi­dra. Ita­lia bønn­fal­ler res­ten av Euro­pa om å stil­le opp og hjel­pe. Sva­ret fra Sol­berg-re­gje­rin­gen er at Nor­ge «må vur­de­re alle til­tak for å hind­re at dis­se mi­gran­te­ne kom­mer til Nor­ge» (Da­gens Næ­rings­liv 21. juli). Jo­nas Gahr Stø­re me­ner også at Nor­ge har gjort nok (Da­gen 23. juli). Selv­føl­ge­lig kan ikke Nor­ge ta an­sva­ret for alle ver­dens flykt­nin­ger, det er det in­gen som me­ner.

Men Nor­ge må ta en ak­tiv rol­le for mer in­ter­na­sjo­nalt sam­ar­beid om flykt­nin­ge­nes kri­se. Og vi sit­ter i dag med stor le­dig ka­pa­si­tet i mot­taks­ap­pa­ra­tet. Vi må kun­ne gjø­re mer for dis­se men­nes­ke­ne. M en det al­ler vik­tigs­te for alle sy­re­re, er en slutt på kri­gen. De uli­ke stor­mak­te­nes mot­stri­den­de in­ter­es­ser i Sy­ria har vært en stor ulyk­ke for det­te gjest­frie lan­det. Stor­mak­te­nes inn­blan­ding har ført til en for­len­ging av kri­gen. Nor­ges fo­kus må lig­ge på å stan­se kri­gen, og ikke la oss bru­ke i stor­mak­te­nes spill. Ikke i min vil­les­te fan­ta­si kun­ne jeg i 2010 fore­stilt meg at nors­ke sol­da­ter, på et høyst tvil­somt folke­retts­lig grunn­lag, skul­le bi­stå med å rus­te sy­ris­ke mi­li­tæ­re opp­rørs­grup­per til del­ta­kel­se i en bor­ger­krig, i det lan­det som sjar­mer­te meg så sterkt.

FOTO: NTB SCANPIX

Nor­ge må ta en ak­tiv rol­le for mer in­ter­na­sjo­nalt sam­ar­beid om flykt­nin­ge­nes kri­se, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren. Bil­det er fra byen Alep­po.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.