Et postkort fra Syria
Bølgene slår mykt mot svaberget, sola står høyt på himmelen og feriefølelsen har inntatt Sørlandet. Musklene slapper av, lukta av solkrem henger i lufta. Sånn burde alle få ha det, tenker jeg. Ubekymret sommerliv, med mulighet for å tenke lange tanker. Ta
Sommeren 2010 tilbrakte jeg i Syria. Det var før krigen brøt ut, og Syria var et fantastisk land å bli kjent med. Jeg gikk gatelangs i gamlebyen i Damaskus, og spiste håndlaget iskrem og drakk nypresset appelsinjuice. Jeg besøkte kulturperler som citadellet i Aleppo og Umayyademoskeen i Damaskus. Jeg svømte i Middelhavet og solte meg på strendene i Lattakia. Og jeg ble kjent med unge syrere, som jeg opplevde å ha mye til felles med. På kveldene drakk vi te og snakket om våre drømmer for framtida. Jeg var ferdig utdanna lærer, og søkte lærerjobber i Kristiansand. Vi snakket om utsiktene til å finne fast arbeid – om ønskene vi hadde om å stifte familie. Om felles drømmer og mål. Om framtidstro og framtidsfrykt.
Under ett år senere brøt krigen ut i Syria. Mine venner og bekjentskaper ble spredt over hele regionen, og noen har kommet videre, til Europa. Syria ligger i grus, mens Syrias befolkning har mista sine hjem, og sine drømmer for framtida.
Det står i sterk kontrast til mitt liv, hvor jeg nå har både fast jobb og to herlige sønner som lærer å sykle, tegner sjørøverskuter og kaster vannballonger mot svaberget. Mine barn lever ubekymrede småbarnsliv. Heldigvis. Men det gjør vondt å tenke på dem jeg traff og undres over hvordan det har gått med deres barn. I dag er over fem millioner syrere fordrevet fra sitt land. Enda flere er blitt internflyktninger inne i Syria. FN anslår at over halvparten av de 22 millionene som befolket Syria da krigen brøt ut, nå er på flukt. Belastningen for alle disse menneskene er enorm. Nabolandene, som har tatt i mot det overveldende flertallet av flyktningene, opplever også store utfordringer. Det er vanskelig å klare å ta inn over seg at vi nå står midt oppe i den største flyktningkrisen siden 2.verdenskrig. Det stiller mye større krav til verdens ledere enn det de foreløpig har klart å prestere.
Hjemme på kjøkkenveggen
Vi må kunne gjøre mer for disse menneskene.
henger et postkort jeg sendte til kjæresten min, skrevet på toget mellom Aleppo og Damaskus. Drømmer om å komme tilbake hit med deg, står det. Foreløpig er det umulig. Framtida blir ofte annerledes enn vi drømte om. Men noe jeg virkelig brenner for, som politisk menneske og som lærer, er at alle skal få muligheten til å drømme.
Også flyktninger må få muligheten til å slappe av, og til å skape framtidsdrømmer. Mens vi venter på freden i Syria, må vi gjøre det vi kan for at flyktningene skal få oppleve større grad av trygghet og forutsigbarhet. Jeg vil kjempe for at de flyktningene som kommer hit til Norge skal slippe å få livene satt på vent lengre enn absolutt nødvendig. Vi må sikre en raskere behandling av asylsøknadene, og mens de venter må de få muligheten til arbeidstillatelse, slik at de kan komme i gang med aktivitet her i Norge så fort som mulig. Det å kunne føle at noen har bruk for en, er helt avgjørende for å klare å stå opp om morgenen. D e siste dagene har Italia fått mye oppmerksomhet, fordi landet kneler i møte med stadig flere flyktninger som kommer, samtidig som de europeiske landene gjør hva de kan for å unngå å bidra. Italia bønnfaller resten av Europa om å stille opp og hjelpe. Svaret fra Solberg-regjeringen er at Norge «må vurdere alle tiltak for å hindre at disse migrantene kommer til Norge» (Dagens Næringsliv 21. juli). Jonas Gahr Støre mener også at Norge har gjort nok (Dagen 23. juli). Selvfølgelig kan ikke Norge ta ansvaret for alle verdens flyktninger, det er det ingen som mener.
Men Norge må ta en aktiv rolle for mer internasjonalt samarbeid om flyktningenes krise. Og vi sitter i dag med stor ledig kapasitet i mottaksapparatet. Vi må kunne gjøre mer for disse menneskene. M en det aller viktigste for alle syrere, er en slutt på krigen. De ulike stormaktenes motstridende interesser i Syria har vært en stor ulykke for dette gjestfrie landet. Stormaktenes innblanding har ført til en forlenging av krigen. Norges fokus må ligge på å stanse krigen, og ikke la oss bruke i stormaktenes spill. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg i 2010 forestilt meg at norske soldater, på et høyst tvilsomt folkerettslig grunnlag, skulle bistå med å ruste syriske militære opprørsgrupper til deltakelse i en borgerkrig, i det landet som sjarmerte meg så sterkt.