Om menneskerettar, ytringsfridom og likehandsaming for lova
Dette er ikkje eit forsvar for lova som sådan, men ein tankekross om korleis lova frå tid til anna vert iverksett – eller ikkje.
Menn eske rettskonvensjonene rein del av norsk lov, og for min del skal han ha ei overordna stilling i høve til resten av lovverket. Kall dette ei dumsnill tru på overordna prinsipp, om du vil, men for meg trumfar artiklane der lokale, regionale og nasjonale lover – slike skal først og framt utarbeidast i tråd med konvensjonen.
Eit av desse overordna prinsippa er ytringsfridommen, der det vert fastslått i artikkel 19 og 20 at: «Alle skal ha meinings- og ytringsfridom. Denne retten gjeld fridom til å ha meiningar utan innblanding, til å søkje, ta imot og gjere kjent opplysningar og idear gjennom alle dei informasjonskanalar som finst, og på tvers av alle grenser.» og vidare at: «Alle har rett til fritt å vere med på møte og i organisasjonar med fredelege formål.» I den engelske utgåva står det om: «the right to freedom of peaceful assembly», noko som sett i samanheng med artikkel 19 gjeld òg fredelege demonstrasjonar, slik eg tolkar desse.
I Noreg skal ein søkja om løyve for å halda ein demonstrasjon eller marsj i det offentlege rom. Når eg og eit handfull andre menneskjer valte å ikkje søkja løyve for å sitja på graset utanfor Stortinget i April 2016, i protest mot regjeringas brott på menneskerett ar, barnekonvensjonen og asylretten, var dette eit medviten val. For min del vil eg argumentera at det å måtte søkja løyve frå myndigheita for å protestera mot myndigheita er eit brott på ytringsfridommen i seg sjølv. Men, greitt, eg forstår at ikkje alle vil sjå på det på same måte. Samstundes forstår eg at det kan vera sikkerheit sm e s sige grunnar for at politiet vil vera synlege ved enkelte markeringar for å hindra utbrott av vald, osv. I vårt tilfelle var det neppe grunnlag for mistanke om ufredelege formål eller utartingar. Me var totalt syv menneskjer som satt på graset med symbol som gjaldt flyktningkrisa – redningsvest, handlagde skilt, eit lite telt som symbol for dei tusenvis av menneskjer og born som levde då og til den dag i dag i små kampingtelt rundt omkring i flyktningleir i Sør-europa fordi
Det som hendte i Kristiansand 29. juli var at politiet gav etter for frykt.
velståande land som Noreg ikkje vil ta imot fleire. I staden lev desse menneskja under elendige forhald medan me ser den andre vegen. For den markeringa, som varte i mindre enn ein halvtime, vart eg og seks andre arrestert og satt inn på glattcella. Eg valte å ikkje vedta bota av prinsipp og dermed måtte i retten der eg vart dømd til ei bot på kr. 10.000 eller 22 dagar i fengsel. Heilt sidan då har eg i motsett meg dommen og bota både skriftleg og munnleg, først gjennom å anka dommen til lagmannsretten, viss anke vart avvist, og deretter gjennom å påklaga bota til Statens innkrevingssentral.
Som ein del av min ytringsfridommen har eg heller ynskja å gå i fengsel enn å betala bota. Nyleg, når eg nett var komen attende frå Hellas, venta det meg eit brev der det sto at det hadde vorte tvangsinnkrevd litt over kr. 13.000, dvs. bota pluss gebyr og rente for å ha nekta å betala bota. Eg får sjå kva eg skal gjera vidare med den saka, men dette ser eg òg på som eit brott på ytringsfridom, ettersom eg ser på det å nekta å vedta ei bot som ei ytring i seg sjølv og ein protest mot myndigheita – ei myndigheit og regjering som har ein del fleire alvorlege lovbrott på samvitet, ikkje berre i høve til asylantar og asylborna, men like alvorleg i høve til norsk våpeneksport... Men, men…tydelegvis er ikkje overordna prinsipp noko alle er like opptekne av... I høve til ytringsfridom generelt vil eg forsvara at òg mine meiningsmotstandarar skal kunna halda demonstrasjonar ang. ting som eg er i usemje med dei om sjølv… så lenge dette har «fredelege formål» og utartar seg på fredeleg vis. Og eg og deira motstandarar lyt ha same høve til på fredeleg vis visa vår motstand mot deira haldningar og handlingar – eller heller for det me står for: likeverd og inkludering av alle, uansett opphav, kjønn, religion, politisk ståstad, hudfarge eller seksualitet.
I utgangspunkt har eg respekt for enkelte i politiet på Sørlandet og eg har hatt eit godt samarbeid med dei dei siste åra, tross min motstand mot ein del instruksar frå Justisdepartementet, men det som hendte i Kristiansand 29. juli var at politiet gav etter for frykt. Frykten hadde overtaket. Og då fekk me sjå tydleg ulikheit i handsaming av to svært forskjellege demonstrasjonsformar – ein med eit fredeleg grunnlag og ein basert på frykt og hat. Frykt, undertrykking og maktspel skal med ikkje gjeva etter for! T ilsynelatande har politiet etterkome fleire instruksar frå Justisdepartementet i høve til utsending av asylborn, noko som har vore eit klårt brott på menneskerettar og barnekonvensjonen, utan at det har vorte visst noko særleg motstand frå politiet si side i praksis. Politiet henta borna. Dei vart sendt ut av landet. Punktum. Eit handfull menneskjer stilte seg fredeleg opp utanfor Stortinget og vart arrestert og i bøtelagd. Javel… Men så kjem vel over seksti menneskjer og overtek gågata i ein norsk by, utan løyve og med eit bodskap av hat og undertrykking, og tilsynelatande har dei fleste gått fri, utan at dei fleste nærmast blei stansa i det heile.
Kvar er rettferda? Kva om politiet var like klare for å stoppa dei høgre-ekstreme i Kristiansand og i bøteleggja dei som dei var når skulle henta asylborna dei siste åra? Kvar har det vorte av likesamhanding for lova? Men ikkje minst, kvar har det vorte av verdigheita og samvitet?