Fiberkabler – vårt nye stamveinettverk
«Dette er ikke bare gigantisk i størrelse, men også i investering og personlig mot». Dette uttalte næringsminister Monica Mæland da hun besøkte Peder Nærbø og datalagringsparken på Støleheia.
I denne situasjonen er næringsministerens tilsynelatende passivitet uforståelig.
Ja, i sannhet har hun rett i det, men som næringsminister burde hun også ha forstått og sagt at nå må ikke Norge gjenta unnlatelsessyndene fra fortiden som førte til at Norge i mange år hadde Europas dårligste stamveinett.
Regjeringen har tatt tak i veibyggingen og forserer den nå. Den kan ikke kritiseres for tidligere unnlatelsessynder. Det ansvaret har hele bredden av politikere gjennom flere generasjoner. Men på samme måte som gode veier er viktige for å forbedre landets konkurransekraft vil den sentrale infrastrukturen av fiberkabler være minst like viktig. Fiberkabler er på mange måter det nye veinettet som det haster veldig med å forbedre innenlands, men også med nye, gode forbindelser til utlandet.
Det går ikke en dag uten at den digitale omstillingen av samfunnet står høyt på den politiske dagsordenen. Jeg er ingen It-spesialist, snarere tvert imot, men gjennom et langt liv har jeg møtt noen av dem som var med på å forandre verden og synet på hva som kunne være mulig, blant dem vitenskapsmannen og sciencefiction-forfatteren Arthur C. Clarke. Han var en av drømmerne som allerede i 1945 mente at satellitter i geostasjonær bane kunne brukes til kommunikasjon. Omtrent på samme tid skrev han at mennesker ville lande på månen før 1970.
Ingenting er umulig – det umulige tar bare litt lenger tid, er et utsagn som man av og til hører. Hvor mange var det som trodde på de store endringene som Apples i-phone førte til etter at den ble lansert av Steve Jobs i 2007? I alle fall ikke verdens suverent største mobilprodusent den gangen. NOKIA holdt fast på sine opprinnelige planer og kom aldri med i kampen om det nye mobilmarkedet. Det er i ettertid sagt at hadde NOKIA snudd seg rundt i løpet av 6 måneder slik som bla. Samsung gjorde, hadde de fremdeles vært en av de store aktørene på mobilmarkedet. Microsoft kjøpte NOKIAS mobildivisjon, men tapte over 50 milliarder kr på det eventyret. I dagens verden handler stadig mer om å være raskt ute for ikke å bli akterutseilt. Det gjelder den enkelte bedrift, men også for landet Norge.
Peder Nærbøs «eventyr» handler imidlertid ikke om å være først ute. Det er mange liknende sentre rundt om i verden allerede. Men det som er så spesielt er de naturgitte forutsetningene Peder Nærbø og Støleheia har, nemlig tilgangen til «ren» strøm i store mengder, samt den naturlige, lave norske temperaturen.
Lagring av data i «skyen» er en betegnelse som brukes, men det er ikke i skyene data lagres, men i store dataservere i stadig større spesialbygde datasentre der enorme mengder av strøm brukes til drift og kjøling av serverparken. Ofte strøm som kommer fra sterkt forurensende kullkraftverk, men også fra atomkraftverk. Men det spesielle ved denne forholdvis nye bransjen er at behovet for lagringskapasitet visstnok øker med 50 % i året. Det er en helt eksepsjonell vekst sammenliknet med de aller fleste andre bransjer.
Idenne situasjonen er næringsministerens tilsynelatende passivitet uforståelig. Det er mye som kan og bør gjøres av private aktører, men når det er snakk om sentral infrastruktur, for eksempel i form av fiberkabler i stor målestokk, og med internasjonale forbindelser, må det offentlige se sitt ansvar når ikke utbygging i privat regi skjer fort nok. For meg er det meningsløst når politikere, som hele tiden er opptatt av å snakke om omstilling og nye typer «grønne arbeidsplasser», ikke griper den muligheten som Peder Nærbø for egen regning og risiko har påbegynt. Nærbø har i flere år etterlyst større kabelfiberkapasitet og ment at det offentlige må engasjere seg, men så langt uten å lykkes. For selv om dette er et marked i sterk vekst skjer det også en konsentrasjon på kundesiden som er veldig sterk. Hvorfor skal Goog- le, Facebook, Amazon og andre splitte opp etableringen av sentre på mange steder? Store datasentre er for lengst etablert i Danmark, Sverige og Finland. Har de for lite «ren» strøm kan de kjøpe den fra Norge gjennom strømkabler som allerede er lagt, og flere kommer . Bør ikke Norge også ta sin del av dette markedet så raskt som mulig?
Næringsministeren snakker om at Høyre vil arbeide for redusert eiendomsskatt, men er det realistisk å få det til i dagens politiske klima? Jeg tviler på det. Lytt for en gangs skyld til dem som står midt oppe i en tøff konkurransesituasjon, men full av muligheter, i dette tilfellet Peder Nærbø. For å skape en konkurransedyktig og grønnere fremtidsrettet bedrift med mange nye arbeidsplasser og mulighet for store ringvirkninger på Sørlandet, må samfunnet bidra med byggingen av det nye «hovedveinettet», i denne sammenheng i form av fiberkabler. Fædrelandsvennen sier det klart og tydelig i sin lederartikkel 4. august: Staten bør ha hovedansvaret for sentral infrastruktur, inkludert stamnett av fiberkabler. Det er jeg enig i.
Så til slutt, er det virkelig slik at dersom Peder Nærbø setter inn dataservere som leies ut i det første bygget så må han betale eiendomsskatt, ikke bare for bygningen, men også for dataserverne? For meg virker det som en sikker oppskrift på hvordan man kan ta motet fra alle som ønsker å skape noe nytt, herunder mange nye arbeidsplasser. Jeg vet ikke om dette er noe som kan bestemmes lokalt eller om det er noe som ligger i loven om eiendomsskatt og som er vedtatt av Stortinget, tåpelig og lite gjennomtenkt er det uansett.
I mange saker har Sørlandets stortingspolitikere jobbet godt sammen om lokale saker. Min oppfordring til dere alle er: Sørg for å få farten opp på lederne i deres respektive partier, slik at denne saken blir høyt prioritert, enten det blir borgerlig eller rødgrønt flertall ved valget i september. Det handler om et bedre miljø enn ved alternative plasseringer utenlands, og det handler om noen av fremtidens nye «grønne» arbeidsplasser. Si ikke nei til dem!