Har­pe­nis­sens verk­sted

Ut fra den enor­me, blå­mal­te fjøs­døra kom­mer han mot meg, bort­imot to me­ter høy, om­fangs­rik, med et di­gert ull­tep­pe over skuld­re­ne. «Vel­kom­men til verk­ste­det mitt», smi­ler han i det grå­hvi­te skjeg­get.

Faedrelandsvennen - - MENING - KIR­STEN FALCH

øyne­ne glim­rer av god­het og var­me un­der bus­ke­te øyen­bryn. Og in­ne i tuss­mør­ket bak den blå dø­ra skim­ter jeg un­der­li­ge skik­kel­ser i ut­skå­ret tre, sto­re ma­ski­ner og et sa­lig rot av stren­ger, verk­tøy og sa­ge­spon – og kjen­ner den kryd­re­te duf­t­en av se­der­tre og in­stru­ment­olje smy­ge seg inn i kropp og sjel.

●● Jeg er i en li­ten, pit­to­resk lands­by med mo­nu­men­ta­le mur­hus av bin­dings­verk, lig­gen­de som en hem­me­lig­hets­full øy mel­lom fro­di­ge mais­åk­re og even­tyr­ak­ti­ge løv­sko­ger langt ute på den tys­ke lands­byg­da, i vak­re Wend­land. I nær­me­re tret­ten ti­mer har jeg vært på rei­se over sjø og land.

●● For­må­let er å re­pa­re­re har­pa mi, Man­jula, som i lø­pet av vin­te­ren har fått sprek­ker. En tid­li­ge­re ei­er had­de satt på alt­for stram­me basstren­ger av stål, noe som har ført til for sto­re spen­nin­ger i klang­bun­nen, slik at den be­gyn­te å løs­ne fra sok­ke­len. De had­de også limt igjen en spal­te som skul­le vært åpen, for å kom­pen­se­re for fei­len. Jeg tok der­for kon­takt med den tys­ke harpe­ma­ke­ren som en­gang had­de lagt all sin ska­pen­de kjær­lig­het inn i nett­opp mitt in­stru­ment, for å be om råd.

●● – Kan jeg ikke bare ta den med til en mø­bel­snek­ker her i byen? spur­te jeg i den førs­te mai­len jeg send­te ham. For harpe­ma­ke­re gror ikke ak­ku­rat på vill­kirse­bær­trær her i olje­lan­det.

●● Jeg kun­ne vel knapt ha ban­net høyere i nisse­verk­ste­det. ●● – Nei, du må ikke fin­ne på å over­late den til en hvil­ken som helst tre­ar­bei­der! At en el­ler an­nen im­be­sil har limt igjen spal­ten har ført til at de har øde­lagt nett­opp sær­pre­get som skul­le ska­pe eks­tra god re­so­nans. Når har­pa så er blitt ut­satt for va­rie­ren­de luft­fuk­tig­het, har den der­med spruk­ket and­re ste­der. Vi har et ord­tak, vi harpe­ma­ke­re, som sier: «Alt so­ver, men tre­et ar­bei­der.» Det ser ut som den tren­ger om­sor­gen til en skik­ke­lig harpe­ma­ker. Kan­skje skal du ta en fe­rie i Tysk­land? Du kan bo hos oss, vi har ei cam­ping­vogn for gjes­ter.

●● Skrev har­pe­nis­sen.

●● Så det gjor­de jeg. Vi be­høv­de beg­ge litt le­gen­de om­sorg, frisk olje og nye, my­ke­re stren­ger. For stram­me stål­s­tren­ger er ikke bra, ver­ken for har­per el­ler kvin­ner. ●● Jeg bar inn min kjæ­re Man­jula, og han tok hen­ne var­somt fra hver­and­re, streng for streng. Alt ble de­mon­tert, og så be­gyn­te han det møy­som­me­li­ge ar­bei­det med å gjø­re hen­ne til en bedre ut­ga­ve av seg selv.

●● Å kom­me til har­pe­nis­sens verk­sted var som å være på en tids­rei­se til hip­pie­land – til en kul­tur to­talt fjernt fra den nors­ke «ha­r­alt-men- tren­ger- jo- all­tids- litt­mer-for­di-jeg-for­tje­ner-det-ma­te­ria­lis­men». Jeg føl­te meg som en so­sial­an­tro­po­log på felt­be­søk hos en in­dia­ner­stam­me, med del­ta­ken­de ob­ser­va­sjon som en del av forsk­nings­me­to­den. Jeg kom til et lite, men po­li­tisk po­tent, al­ter­na­tivt sam­funn av ihuga, lang­hå­re­de atom­kraft­mot­stan­de­re, ve­ge­ta­ria­ne­re, per­ma­kul­tur­dyr­ke­re, mu­sis­ke hånd­ver­ke­re og gjest­frie ånds­men­nes­ker som bod­de i mon­gols­ke no­made­telt og vand­ret happy-happy rundt mens de for­be­red­te en work­shop i harpe­byg­ging.

Å kom­me til har­pe­nis­sens verk­sted var som å være på en tids­rei­se til hip­pie­land.

●● Om fre­dags­kvel­den var det jam­se­s­sion med sug­ge­re­ren­de ryt­mer og mi­ni­ma­lis­tis­ke klang­spek­ter in­ne i verk­ste­dets mu­sikk­rom, fylt av alle slags per­ku­sjons­in­stru­men­ter, ti­be­tans­ke synge­bol­ler, ja­pans­ke zen-fløy­ter, gong’er, monochord­har­per, per­sis­ke tep­per og rø­kel­se.

●● Etter en uke vend­te vi hjem, bå­de Man­jula og jeg, med nenn­somt re­pa­rer­te sprek­ker, ny­ol­jet tre­verk og hånd­lag­de silke­stren­ger om­spun­net av sølv­tråd. Klar for ny mu­sikk.

El-syk­kel­en­tu­si­ast, ene­stå­en­de guttemam­ma og ak­ku­rat gam­mel nok til at hun ikke bryr seg så mye om hva and­re me­ner hun bur­de gjø­re el­ler ikke gjø­re. Els­ker job­ben sin, klimp­rer på fio­lin og har­pe inn­imel­lom tre- og ord­snek­ring av ymse slag.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.