Harpenissens verksted
Ut fra den enorme, blåmalte fjøsdøra kommer han mot meg, bortimot to meter høy, omfangsrik, med et digert ullteppe over skuldrene. «Velkommen til verkstedet mitt», smiler han i det gråhvite skjegget.
øynene glimrer av godhet og varme under buskete øyenbryn. Og inne i tussmørket bak den blå døra skimter jeg underlige skikkelser i utskåret tre, store maskiner og et salig rot av strenger, verktøy og sagespon – og kjenner den krydrete duften av sedertre og instrumentolje smyge seg inn i kropp og sjel.
●● Jeg er i en liten, pittoresk landsby med monumentale murhus av bindingsverk, liggende som en hemmelighetsfull øy mellom frodige maisåkre og eventyraktige løvskoger langt ute på den tyske landsbygda, i vakre Wendland. I nærmere tretten timer har jeg vært på reise over sjø og land.
●● Formålet er å reparere harpa mi, Manjula, som i løpet av vinteren har fått sprekker. En tidligere eier hadde satt på altfor stramme basstrenger av stål, noe som har ført til for store spenninger i klangbunnen, slik at den begynte å løsne fra sokkelen. De hadde også limt igjen en spalte som skulle vært åpen, for å kompensere for feilen. Jeg tok derfor kontakt med den tyske harpemakeren som engang hadde lagt all sin skapende kjærlighet inn i nettopp mitt instrument, for å be om råd.
●● – Kan jeg ikke bare ta den med til en møbelsnekker her i byen? spurte jeg i den første mailen jeg sendte ham. For harpemakere gror ikke akkurat på villkirsebærtrær her i oljelandet.
●● Jeg kunne vel knapt ha bannet høyere i nisseverkstedet. ●● – Nei, du må ikke finne på å overlate den til en hvilken som helst trearbeider! At en eller annen imbesil har limt igjen spalten har ført til at de har ødelagt nettopp særpreget som skulle skape ekstra god resonans. Når harpa så er blitt utsatt for varierende luftfuktighet, har den dermed sprukket andre steder. Vi har et ordtak, vi harpemakere, som sier: «Alt sover, men treet arbeider.» Det ser ut som den trenger omsorgen til en skikkelig harpemaker. Kanskje skal du ta en ferie i Tyskland? Du kan bo hos oss, vi har ei campingvogn for gjester.
●● Skrev harpenissen.
●● Så det gjorde jeg. Vi behøvde begge litt legende omsorg, frisk olje og nye, mykere strenger. For stramme stålstrenger er ikke bra, verken for harper eller kvinner. ●● Jeg bar inn min kjære Manjula, og han tok henne varsomt fra hverandre, streng for streng. Alt ble demontert, og så begynte han det møysommelige arbeidet med å gjøre henne til en bedre utgave av seg selv.
●● Å komme til harpenissens verksted var som å være på en tidsreise til hippieland – til en kultur totalt fjernt fra den norske «haralt-men- trenger- jo- alltids- littmer-fordi-jeg-fortjener-det-materialismen». Jeg følte meg som en sosialantropolog på feltbesøk hos en indianerstamme, med deltakende observasjon som en del av forskningsmetoden. Jeg kom til et lite, men politisk potent, alternativt samfunn av ihuga, langhårede atomkraftmotstandere, vegetarianere, permakulturdyrkere, musiske håndverkere og gjestfrie åndsmennesker som bodde i mongolske nomadetelt og vandret happy-happy rundt mens de forberedte en workshop i harpebygging.
Å komme til harpenissens verksted var som å være på en tidsreise til hippieland.
●● Om fredagskvelden var det jamsession med suggererende rytmer og minimalistiske klangspekter inne i verkstedets musikkrom, fylt av alle slags perkusjonsinstrumenter, tibetanske syngeboller, japanske zen-fløyter, gong’er, monochordharper, persiske tepper og røkelse.
●● Etter en uke vendte vi hjem, både Manjula og jeg, med nennsomt reparerte sprekker, nyoljet treverk og håndlagde silkestrenger omspunnet av sølvtråd. Klar for ny musikk.