Kjempers fødeland
Denne helga begynner prøvelsene for nordmenn med kjærlighetsforhold til engelsk fotball: Premier League 2017/18 sparkes i gang.
IDet kan gå vegen. Det kan gå. Det kan. Det kan bli siger. Det kan bli opprykk. Det kan bli kvartfinale. Sannsynligvis går det til helvete, alt tyder på det, men det kan gå. Det kan gå.» Frode Gryttens «Aust for Rooney, nord for Messi», publisert i «Aftenposten K» i 2011, handler egentlig om norsk fotball, men sitatet fra artikkelen kan like gjerne uttrykke tankene til oss som er lidenskapelig opptatt av britisk fotball. Vi er mange, og vi liker spesielt godt lagene i England.
Det er flere årsaker til at engelsk fotball ruler.
2015 plasserte utdanningsinstitusjonen Education First Norge i toppsjiktet i en undersøkelse som kartla innbyggernes engelskkunnskaper i syttito land hvor engelsk ikke er hovedspråket. Der var vi også i de fem foregående undersøkelsene. Såpass bør det være. Vi lærer tross alt å snakke engelsk fra barnsben av, og i kjølvannet av språkinnlæringen følger gjerne en dose kulturkunnskap. På den fronten har engelskmennene som kjent mer å tilby enn høflig omgangstone og knusktørr humor. De kan for eksempel sin litteratur, film og musikk. Sjangrene har lenge definert England for oss.
Nordmenn har reist over Nordsjøen i over tusen år, men det er gjennom slektskapet mellom medlemmer av det norske og britiske kongehus og spesielt de alliertes kamp mot aksemaktene under andre verdenskrig båndene har blitt styrket. I dronning Mauds fødeby London ble kong Haakon symbolet på motstanden. Over radio kringkastet BBC flere av hans inspirerende taler til det norske folk. Siden slo demokratiet rot på begge sider av Nordsjøen, og vi er fortsatt på samme side i mange utenrikspolitiske spørsmål. I tillegg har selvfølgelig olje- og gassutvinningen lagt fundamentet for et nært handelssamarbeid.
Den industrielle utviklingen utover 1800-tallet førte til gradvis bedre livsvilkår for befolkningen i Storbritannia. Sosiale reformer ga arbeiderne på fabrikkene i de store industribyene høyere lønninger og mer fritid. Lørdagen ble halv arbeidsdag, og dermed egnet for andre typer aktivitet.
I Sheffield i det sørlige Yorkshire spilte Nathaniel Creswick og William Prest cricket i 1855. De trengte imidlertid en alternativ idrett for å beholde formen gjennom vinteren. Creswick så til fotballen. Han hadde spilt fotball ved Collegiate School tidligere, men uten særlig fokus på regler. Der hadde spillet i utgangspunk-
Silly Season er over – nå begynner alvoret. Og jeg gleder meg.
tet vært et oppdragende og fysisk disiplinerende redskap for å gjøre elevene til gagns mennesker. Sammen med Prest forfattet han et regelverk, og i 1857 stiftet de Sheffield FC. lubben vakte raskt interesse, spesielt hos arbeiderklassen. I løpet av de fem neste årene spilte et dusin nyetablerte klubber i stålbyen lokaloppgjør med de retningsgivende Sheffield Rules.
Med klubbetableringene i Sheffield tok den moderne fotballen form. I 1863 ble The Football Association (FA) grunnlagt i London-området. FA adopterte deler av regelverket fra Sheffield, blant annet corner, innkast og frispark. De enkle og forståelige reglene bi-
Kdro til fotballens popularitet, som ble enda større gjennom innføringen av Fa-cupen og nasjonalt ligaspill på 1880-tallet. Til sammenlikning vokste fotballens ry i og omkring industribyer i Norge med innføringen av åtte timers arbeidsdag rundt 1919-1920.
Den første norske tippekupongen 13. mars 1948 inneholdt tolv engelske kamper. Rekkeprisen var ifølge nettsidene til Norsk Tipping 25 øre. Første driftsår ga en omsetning på 18 millioner kroner, ti år etter hadde den økt til nesten 100 millioner. I 1969 ble Tippekampen lansert. Den første tv-overføringen lørdag 29. november kom fra Molineux Ground i Wolverhampton, hvor hjemmelaget spilte mot Sunderland. Wolves vant 1-0 etter en heading av Hugh Curran. Scoringen åpnet nordmenns øyne for engelsk fotball. anchester City ble første norske supportklubb for britiske lag i 1974. Etter hvert kom flere lag til. I 1986 ble Supporterunionen for Britisk fotball den samlende organisasjonen. Nesten 105 000 medlemmer i mai 2016, fordelt på 53 klubber, forteller at interessen fortsatt er stor. Tallene kan også leses som en bekreftelse av Richard Herrmanns hovedargument i boka «Fotball – den alvorlige leken» (1993): Nordmenn har
Met kjærlighetsforhold til engelsk fotball.
Bjørge Lillelien kjente også på slike følelser. Hans radiodekning av 2-1-seieren over England i 1981 ble berømt, ikke bare i Norge. «Det er aldeles utrolig, vi har slått England. England, kjempers fødeland,» skrek han patosfylt ut etter å ha innledet med at Norge var best i verden. Videre listet han opp kjente engelskmenn før han til slutt adresserte Maggie Thatcher og slo fast – på engelsk – at vi hadde knust hennes lag. I 2012 fikk utsagnet i sin helhet plass på UNESCOS kulturelle verdensarvliste, den samme lista Setesdal ifølge Fædrelandsvennen vil ha sin folkedans og -musikk inn på i 2018. otballen går sin gang. Silly Season er over – nå begynner alvoret. Og jeg gleder meg. Som vanlig tror jeg på Liverpool FC: I 2017/18-sesongen går det veien for de røde fra Beatles-byen. Garantert!
F