Hippiebevegelsen 50 år
Det er 50 år siden «Summer of love» markerte begynnelsen på hippiebevegelsen.
– Den eldre generasjonen reagerte mye strammere enn man ville trodd i dag. Bare det at folk hadde langt hår sjokkerte dem, sier professor i kvantekjemi og filosofi ved Universitetet i Agder, Hans Herlof Grelland.
Hippiebevegelsen på 60- og 70-tallet samlet hundretusenvis av unge mennesker til det største ungdomsopprøret verden har sett.
– IKKE REVOLUSJONERENDE
Trine Rogg Korsvik er historiker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Hun sier at hippiebevegelsen var preget av anti-materialisme, krigsmotstand og et opprør mot autoriteter.
– Det var ikke noe nytt. Lignende bevegelser har i alle fall røtter tilbake til 1700-tallet, men det fikk større betydning nå på grunn av massemedier, plater, filmer og store kull med ungdom som hadde muligheter til å utfolde seg, sier Korsvik.
Hun forteller at Norge lå i bakevja på den tiden, og at hippiebe- vegelsen sto langt sterkere i andre land, som Danmark og USA.
Likevel gjorde hippiebevegelsen seg gjeldende også her i landet.
SAMLET SEG I SLOTTSPARKEN
– Det var skikkelig studentopprør. Studentene lagde sine egne studentseminarer og stoppet undervisningen til lærerne, sier Grelland, som på begynnelsen av 70-tallet studerte filosofi ved Universitetet i Oslo.
Han ble selv en del av hippiebevegelsen i hovedstaden, og beskriver en ellers passiv hippietilværelse.
– Det var preget av lite aktivitet og mye refleksjon. Vi diskuterte østlig filosofi og hørte på musikk. Det var et rikt musikkliv, sier Grelland.
Han forklarer at alt fra 15-åringer til godt skolerte studenter samlet seg i slottsparken, som ble det største samlingspunktet for bevegelsen i Norge.
– Vi mente verden trengte at noen satte seg ned og begynte å tenke, sier Grelland.
HARMONIEN AVTAR
Men et fokus på fred og kjærlighet ble gradvis skiftet ut med et gryende narkotikaproblem. Hasjrøyking ble av flere byttet ut med tyngre narkotiske stoffer, og sprøytenarkomane gjorde etter hvert inntog i gatene.
– Sommeren 1970 var høydepunktet for hippiebevegelsen, resten var etterdønninger. Troen på optimismen og fremtidstroen forsvant, og protesten ble mer defensiv og fortvilet, sier Grelland.
Selv prøvde han ut dopet LSD et par ganger, og opplevde det som ekstatisk og frydefullt, men også som angstpreget. I ettertid var det
opplevelsen av angst som ble dominerende.
– Det ble som et munch-maleri. Folk så skumle og spøkelsesaktige ut, sier Grelland. Han påpeker at Lsd-utprøvingen var kortvarig, og at miljøet hans generelt var sterkt imot stoffer som morfin og heroin.
– Dette er et mørkere kapittel i hippiebevegelsen – som tok vekk meningen bak det egentlige budskapet. Miljøet mistet litt av det naive og positive, sier Grelland.
SØRLANDETS HIPPIEMILJØ
Lars Halvor Astrup var en del av hippiemiljøet i Kristiansand på slutten av 60-tallet. I september gjester han Protestfestivalen for å snakke om opplevelsene og minnene han har fra sørlandsmiljøet på den tiden.
– Hvor stort var miljøet på Sørlandet?
– Det er vanskelig å si hvor mange vi var, men det var ikke noe stort miljø. Men det er klart at de alternative tankene nådde andre enn bare dem som satt i parken, sier Astrup.
Wergelands-parken, baneheia og kaféen Markens Grøde, som lå i samme bygg som Kiwi Markens ligger i nå, var blant samlingsstedene for bevegelsen i Kristiansand. De fikk også et eget hus i Rådhusgata til disposisjon av kommunen.
– De fleste av oss var i jobb eller gikk på skole, selv om vi protesterte med langt hår og en alternativ klesstil, sier Astrup. Han legger til at de fleste tok godt hånd om seg selv, men at det også var noen som ikke klarte å stå imot fristelsen for hardere stoffer.
– Vi brukte noe cannabis, men det var hard justis på at harde stoffer ikke skulle brukes. Hvis noen prøvde seg på å selge amfetamin, jaga vi dem ut av byen, sier Astrup.
EVIG INTERESSE
– Jeg har jo identifisert meg med hippietiden oppigjennom, og blitt kalt litt hippie. Litt jesushippie kanskje, sier Hildegunn Marie Tønnessen Schuff. Hun er stipendiat og høgskolelektor i kulturpsykologi ved Ansgarskolen i Kristiansand.
Schuff ble født året 1979, og rakk dermed akkurat å trå jorden i et tiår hvor hippiebevegelsen gjorde seg gjeldende.
– Hvorfor tror du hippiebevegelsen appellerer til de unge også i dag?
– Jeg tror enhver tid trenger motkultur, og hippiebevegelsen var en motkultur som ble veldig stor. Så er det noe med ungdomstidens idealisme, en lengsel etter frihet som appellerer til unge, også nå, sier hun.
PREGER SAMTIDEN
50 år etter hippiebevegelsens fødsel, mener Hans Herlof Grelland at bevegelsen har etterlatt seg spor.
– Den har nok myknet opp samfunnet litt. På den ene siden har kreftene hippiebevegelsen kjempet mot oftere vunnet. Terrorismekreftene og høyrepolitiske krefter er mye sterkere i dag, sier han og fortsetter:
– Men på det kulturelle området har den banet veien for åpenhet, toleranse, og et nytt syn på andre kulturer. Et eksempel er Pride-feiringen som markerer homofiles rettigheter.
Korsvik mener at bevegelsen brøt med de trange rammene for hvordan man kunne leve.
– For kvinner betydde det også en større frihet, det handlet ikke lenger bare om å finne seg en mann, gifte seg og være husmor, sier Korsvik.
UREALISTISK LEVEMÅTE
Selv om Grelland stadig drømmer seg tilbake til tiden som hippie i hovedstaden, har han ikke valgt å fortsette å leve som han gjorde.
– Jeg tror ikke det var noen god og riktig måte å leve på. Skal man få til noe her i verden, kreves langsiktig disiplin. Det var et litt uholdbart ungdomsopprør med mye fint i seg, men foreldregenerasjonen hadde rett i at det var urealistisk for å bygge et samfunn, avslutter Grelland.