Glatte åler og kjærlighetsgaranti
For å si det som det er: jeg er møkklei politikere som i disse dager drar land og strand rundt og hiver den ene fleskebiten etter den andre til oss velgere.
To episoder den siste tida gir grunn til min frustrasjon: Først statsminister Erna Solberg som drar på hjemmebesøk til Knut Arild Hareides barndomshjem på Bømlo. Her var det forøvrig ikke mye flesk på fatene, men derimot kaker og jordbær.
Og en smilende Knut Arild Hareide som proklamerte sin støtte og sympati med Erna. Men Hareide er som en glatt ål. Det går ikke lang tid mellom hver gang vi ser den samme Hareide i harmdirrende irritasjon over den blå-blå regjeringen. Og sammen med krise-trine i Venstre har Hareide de siste fire årene brukt mer tid på å slå beina under Ernas regjering enn han har brukt på å få fram sin egen politikk.
Kristelig Folkeparti er et merkelig parti i vår partiflora. Men å stole på en KRF`ER, bør man så absolutt ikke gjøre. Han smiler til deg i det ene øyeblikket, og dolker deg i ryggen i det andre øyeblikket.
Den andre episoden den senere tida som gir grunn til ettertanke og oppgitthet, er Jonas Gahr Støres såkalte «kjærlighetsgaranti». Her lover Støre og Arbeiderpartiet at ektepar og samboere skal få bo sammen på sykehjem.
Hvor mye valgflesk skal eldre mennesker i landet vårt tåle?
Etter åtte rødgrønne år ble ikke eldreomsorgen så mye bedre enn den er nå. Men; å satse på god eldreomsorg har vi hørt politikerne love oss før, mange ganger. Og såkalte garantier er neppe verdt papiret de er skrevet på.
Jeg føler jeg blir kvalm av alt dette valgflesket, og velger i stedet å skru Tven av når politikerne utbasunerer sine løfter til oss velgere. Hadde politikerne derimot valgt å se med et kritisk blikk mot seg selv, så ville det kanskje blitt litt mer troverdig.
Stortingsvalget i Norge handler stort sett om makt og posisjoner – lite om politikk som kan endre folks hverdag. Stortingspolitikere er blitt yrkespolitikere og ikke ombudsmenn for oss velgere. Tenk bare på Marit Nybakk som satt på Stortinget i over 30 år! Mange beundret henne for den innsatsen. Men egentlig er det jo ingenting å være stolt av. Det er tvert imot et demokratisk problem at enkelte tviholder på sine taburetter, helt til de nærmest må bæres ut.
Det som vil skape troverdighet foran årets Stortingsvalg, er hvis noen politikere foreslår at man maks kan sitte to perioder på Stortinget (til sammen 8 år) og hvis man samtidig kan love at politikernes privilegier blir kuttet ut (blant annet feite pensjonsavtaler).
Men det er vel for mye å vente av politikere som kun er ute etter å sikre sin egen taburett og maktposisjon. Og når valget er over, er alt valgflesket spist opp og de mange løftene og garantiene er borte.