Den kristne kulturarven

«Den kristne kulturarven» er blitt et slags mantra i valgkampen. Den skal være under press på grunn av innvandringen, og vi må holde fast på den.

●● Hovedproblemet med et slikt standpunkt er at denne arven har vært under stort press i lang tid, og vi kan være godt fornøyd med at store deler av den blitt forkastet.

Eksempelvis har vi her i landet både sterke fagforeninger, et ganske levende demokrati og en forholdsvis avansert likestilling. Kirken har vært motstander av utviklingen på alle disse områdene, og men har avfunnet seg med utviklingen, selv om mange kristne nok fortsatt holder på at kvinnelige prester ikke bør tillates.

Den kristne holdningen til homofili er vel kjent, men også der har vi klart å bryte med den kristne kulturarven. Mer ukjent i våre dager er kanskje de Castbergske barnelover, som ga «uekte barn» arverett (på 1910-tallet), noe Kirken var imot, og selve begrepet «uekte barn» er ektefødt kristelig.

På noen områder holder den kristne arven stand, slik at vi dessverre har vi i god behold den kristne holdningen til fenomenet krig, som de ikke finner grunn til å bekjempe, noe som aldri slutter å forundre meg. Selvvalgt abort, derimot, skal være forferdelig, for livet er hellig. Med det utgangspunktet skulle det være umulig å gå til krig, skulle man tro, men kristne verdier er vel tøyelige.

Om mye av norsk kultur fremdeles springer ut av vår kristne historie, er det altså skjedd mye med den arven som er etterlatt oss, og den har vært under press lenge. Noe av presset er vel kommet fra innvandrere, men det meste er en frukt av at også vi nordmenn tenker over tidligere tiders forestillinger og verdier, modifiserer og forkaster deler av dem, i stor grad inspirert av tankestrømmer utenfra. Vi skal selvsagt fortsette å forholde oss forholdsvis fritt til «den kristne kulturarven» i lys av våre erfaringer og livsbetingelser. Ikke fordi det er et poeng å bli kvitt den, men fordi all kultur er, skal og må være i endring.

Og imens kan vi glede oss over at vi får inn sportssendinger i «kirketiden», som Kirken lenge hegnet om, men som, i likhet med andre deler av «den kristne kulturarven» måtte vike for andre forståelser og prioriteringer.