Stemmen fra utenforskapet

Kanskje først om noen valgkamper frem i tid kommer vi til å se det klart – det økende utenforskapet var en lenge varslet katastrofe.

Det er stinn brakke og luften er tett. Det er første mandagen i Arendalsuka, det er tidlig formiddag, men likevel har mange, mange kommet for å høre frolandsforfatteren Jan Kristoffer Dale fortelle om sin kritikerrroste debutbok «Arbeidsnever». Det er en novellesamling på frolandsdialekt, for å si det sånn. Miljø- og menneskeskildringer fra denne bygda, innenfor Arendal og utenfor Setesdal. En gammel og vidstrakt bygd med skogbruk og jordbruk. Små gårder og litt større, små gårder. Mye hei og mye avsides.

Akkurat som mange andre bygder i Agder. Froland er mange steder. Jan Kristoffer forteller om sine foreldre. Vaskehjelpa i kommunen og bonden. Uten utdannelse. På bunnen av samfunnet, men i arbeid og stolte av det. Pliktoppfyllende arbeidsfolk som får livet til å gå rundt selv med bare fullført folkeskole. Og som derfor ikke har noen mer vidløftige ambisjoner for sine sønner heller,- det er ingen automatikk i det. Komme seg i ærlig arbeid er jo godt nok. Aldri noen luksus i oppveksten, forteller Jan Kristoffer. Feriene går til landskytterstevnet. – Og som dere ser, sier Jan Kristoffer og krøller seg beskjedent sammen i forfatterstolen mens han ser nedover egen kropp, – så løper jeg ikke akkurat 60-meteren veldig fort. H an ble mobbet for overvekt. Gjennom barneskole og gjennom ungdomsskole, og da han kommer på gymnaset er det et en ung mann med varierende skoleferdigheter og svært liten selvtillit som møter opp – helt utslitt av mobbingen og trakasseringen som har fulgt ham gjennom hele barndommen. Han begynner å skulke nesten med en gang, mobbing fra et par lærere hjelper ikke på situasjonen. Det nytter ikke å gi beskjed. Det er tidlig 2000-tall og mobbing er noe man bare biter i seg. Han slutter skolen og begynner etter hvert som flaskesorterer på bryggeriet. På løse kontrakter. Noen ganger på ukesbasis, noen ganger måneder. Men han tør ikke si nei til noe i frykt for å miste jobben, og det ender med at han jobber i fire strake år uten ferie. Takket være en kjæreste, som bygget ham litt opp, og et sjeldent skrivetalent er han nå blitt en reisende stemme for utenforskapet i Norge. Han skal i flere debatter og samtaler ukene fram mot valget. Og han er en stadig brukt kilde for journalister i alt fra Klassekampen til Aftenposten for å fortelle om hvordan det var der – der nedenfor og utenfor. For det er ikke så mange andre stemmer som forteller så godt derfra.

Samtidig med dette bokbadet og denne debatten om utenforskap i Arendal denne mandagen, er omstridte Sian snart i ferd med å rigge opp en bod eller en stand i jungelen av alle organisasjoner og foreninger. Rundt dem kretser noen få, unge gutter. Kanskje også med frolandsdialekt. Det er ampert der. Gutta som sirkler rundt der, enten fordi de er tilhengere, assosierte eller bare interessert publikum, virker sinte.

De ypper hele kroppen mot forbispaserende.

Reiser nakke og bust mot innvandrere som skuler spørrende mot dem, mens de skynder seg forbi. De har smale øyne og brede skuldre.

Mange tatoveringer. Få argumenter. Mest sinne. Noen dager etter blir de avvist av ordføreren, de blir et uromoment. De fordrives fra sentrum. Og antagelig dyttet enda mer ut i sitt utenforskap, langt unna de flestes politiske horisonter.

Antagelig mye mer sinte nå, enn da de kom. V i er bekymret for det i nedgangstider. Når pilene i de fleste diagrammer peker forsiktig oppover igjen, forsvinner tematikken ut fra sendeflater og offentlige debatter. Men pilene for det norske utenforskapet peker fortsatt nedover og det angår flere enn dem som raser ned den bakken. Det har ikke bare personlig kostnader for enkeltmennesker, det er en stor og betydelig samfunnskostnad.

For hvis vi ikke får flere med må vi enten importere enda flere innvandrere (vi vet jo hvordan det blir), føde betydelig flere barn selv (vi liker bedre å øve på å lage dem), eller la velferden vår gå åt skogen (vanskelig for nordmenn flest i det hele tatt å forestille seg.) Akkurat nå er det flere og flere som spiser av velferdskaken, men færre er med på å bake den.

Senest onsdag, da arbeidskraftundersøkelsen som ble lagt fram av Statistisk sentralbyrå viste en lavere ledighet, svarte flere økonomer at en forklaring er at flere melder seg ut av arbeidsstyrken. Halfdan Grangård i Handelsbanken fastslår overfor Dagens Næringsliv at deltakelsesgraden i arbeidslivet nå er veldig lav. Han viser til at tallet på antall personer i arbeidsstyrken, inkludert både sysselsatte og arbeidsledi- ge, er på et historisk lavt nivå. Fra mai til juni falt arbeidsstyrken med 8000 personer. Tidlig i vår var 70 prosent av befolkningen i arbeid, nå er det 69, 7 prosent. Det er uforklarlig, slår økonomen fast. I 2008 brukte vi 280 milliarder kroner i utgifter til NAV over statsbudsjettet. I 2016 er det tallet vokst til svimlende 446 milliarder kroner. Vi har mye å takke oljeinntektene for – det er i hvert fall forklaringen NAV selv gir for at Nav-kostnadene ikke spiser en helt parallell økning av statsbudsjettet. Takket være det svarte gullet ligger den enorme Nav-utgiften stabilt på 36 prosent av statsbudsjettet, men – vi vet hvordan det er med utsiktene til oljeinntekter fremover.

Professor Thomas Nordahl la denne uka fram funn fra en rapport fra Flik-prosjektet (Forskningsbasert læringsmiljøutvikling i Kristiansand). Det handlet om frafall fra skole. Og kjønnsforskjellene er tydelige. Allerede på 1.-4. trinn. – I snitt ligger gutter i Kristiansand et halvt skoleår bak i matematikk, norsk og engelsk – i norsk nesten ett år etter. I videregående skole klarer du ikke ta inn ett år på tre år, særlig med den arbeidsinnsatsen gutter legger ned, sa han til en forsamling av lærere. – En risikofaktor, fortsatte han, er foreldre med lav utdanning. Forutsetter lekser hjelp fra foreldre, er skolen på ville veier.

Så tilføyde han spøkefullt:

– Er du gutt, født i november og har foreldre med lavt utdanningsnivå, kan du ringe Pp-tjenesten i første klasse.

Det er en spøk det gjør vondt å le av. Ved nyttårstid var 2.200 ungdommer under 30 år i Agder på arbeidsavklaring. Det utgjør drøyt 80 skoleklasser.

Alle partier har snakket om utenforskapet i valgkampen. Men problemstillingene er komplekse og tiltakene omfattende og kostbare. Fraværsgrensen ser ut til å hjelpe. Flere fagutdannede i barnehager kanskje. Flere barn i barnehagen, spesielt innvandrerbarn og dem fra litt vanskeligstilte hjem. Flere lærere i skolen. Leksehjelp i skolen. Bedre barnevern. Flere individuelt tilpassede opplegg for å hjelpe folk tilbake i skole. Eller i arbeid. Helsetjenester som må bygges ut. Et arbeidsliv som faktisk klarer å overse en hullete cv. Som kaller Mohammed inn på intervju, i tillegg til Mats. For fremtiden blir ikke lettere. Velferds-norge blir dyrere og dyrere å drive. Og jobber som ikke krever utdanning blir det mindre og mindre av.

Jan Kristoffer, for eksempel. Denne kritikerroste forfatteren fra Froland, hadde kanskje slitt mer i dag. For selv om flaskesorteringen var tung og monoton – så var det en jobb og han er bryggeriet takknemlig. Nå er jobben borte. Den er teknologisert bort.

Kilder: Arbeid og Inkludering, Kommunenes Sentralforbund, NTNU, SSB, OECD