Jakten på kjærligheten
Drømmen er et forhold som varer livet ut. Eller, i alle fall til pensjonsalder.
Jeg har regnet litt på det, og kom fram til at jeg har tilbrakt til sammen ti år på et utvalg av landets institusjoner for høyere utdanning. Jeg har faktisk flere år i akademia enn på grunnskolen. Heldigvis har jeg tatt noen av årene uten støtte fra Lånekassa, og jeg har ikke studert fullt hele tiden. Men likevel: Mitt samlede lån er ikke pen lesning. Et tiår med nudler, billig øl og pensumbøker, blir en del til sammen, gitt.
●●
Mamma lærte meg at man aldri skal låne penger fra venner, og det kjenner jeg litt på nå. Lånekassa var en kjær venn i mange år, men forholdet har helt klart surnet siden sist. Etter å ha gitt og gitt siden 2006, er det Lånekassas tur til å ta. Med andre ord: Hjelp, jeg er i arbeidslivet. Nå hører det med til historien at utsikter for framtidig ansettelse på ingen som helst måte har vært avgjørende for studievalgene jeg har tatt, så jeg sitter igjen med et lite knippe utdannelser innenfor fagfelt som har det til felles at det er mange folk og få jobber. Det var kanskje ikke så lurt, men helledussen så mye jeg har lært, så mange bra folk jeg har blitt kjent med, og så mye gøy jeg har hatt det.
●●
Å lete etter arbeid er litt som å lete etter kjæreste. Man får sommerfugler i magen idet man ser en litt ekstra flott jobb. Man sørger for at Cv-en ser litt ekstra strøken ut. Tar mot til seg og skriver litt om seg selv, kanskje legger ved et bilde. Endrer små formuleringer hundrevis av ganger, før man til slutt sender avgårde et tegn på interesse. Etter man har tatt det vanskelige første steget, sitter man klistret til telefon og mail i håp om positivt svar, som videre resulterer i et møte, fjes til fjes.
●●
I likhet med kjærligheten, gjør også jobbsøkingen noe med selvtilliten. Det er en berg-og-dalbane, og ikke av det morsomme slaget. Troen på meg selv er rimelig høy når jeg scanner utlysninger. Jeg tenker at jeg passer kjempegodt til alle jobbene, og om det er noe jeg ikke kan, så kan jeg alltids lære meg det. Denne kunstig høye selvtilliten er også, i alle fall for meg, nødvendig. For å mobilisere krefter og lyst til å skrive jobbsøknad nummer X den uka, trenger jeg å tro at noen vil ha meg. I løpet av tiden det tar å knote ned noen mer eller mindre velvalgte ord som til sammen utgjør en mer eller mindre god søknad, har selvtilliten sunket til et slags normalnivå. Kanskje det går bra, kanskje ikke. Vi får se. Det ordner seg forhåpentlig etter hvert.
●●
Så kommer ventetiden. Synkende tro på egne evner, minutt for minutt. De har sikkert fått mange flinke søkere. Jeg har nok ikke nok erfaring. Kanskje den søknaden jeg skrev var helt spektakulært dårlig. Kanskje de sitter og ler av meg. Høyt.
●●
Når avslaget kommer, raser det hele sammen som et korthus i stiv kuling. Man føler seg misforstått. Sveket. Udugelig. Det er bare én ting som er verre enn å få et nei: Å ikke få noe som helst. Til alle dere der ute som ansetter folk fra tid til annen: Vær så snill. Gi beskjed om at du har funnet en annen.
●●
For øyeblikket søker jeg bare på jobber jeg har oppriktig lyst på, på steder jeg har oppriktig lyst til å bo. Det kommer nok til å endre seg litt hvis ukene og månedene begynner å fly. Tilværelsen som jobbsøker, ligner i det hele tatt gradvis mer og mer på det som utspiller seg langs byens bardisker sånn omtrent klokka 02.29. Total desperasjon på alle bauger og kanter. Det er kanskje ikke kjærlighet, men det kan funke på kort sikt.
●●
I skrivende stund er det 13 188 utlyste jobber i kongeriket. Forhåpentlig er den rette for meg et eller annet sted blant dem.
Når avslaget kommer, raser det hele sammen som et korthus i stiv kuling