Den kristne kulturarv-konstruksjonen
Kristendommen har preget vårt samfunn på dyptgripende måter, men sjelden på den måten fortidens religiøse premissleverandører ønsket eller kunne forutse.
Den kristne kulturarven er en moderne konstruksjon, etablert etter at kristendommen som tro har sluttet å være en virksom del av vår felles livsverden. Begrepet fantes knapt før 1980-tallet. «Den kristne kulturarven» er ikke et faktum om fortiden eller om vår relasjon til fortiden. Den er et begrep med ideologiske føringer, ofte framstilt som et objektivt saksforhold med normativ kraft. Det er dermed også et politisk begrep. En rekke sosiale og politiske praksiser bidrar til konstruksjonen, slik som kulturministre som drar på pilgrimsferd til Nidaros, skolegudstjenester eller politiske programerklæringer om kristendommens betydning for vårt samfunn.
Å påpeke at den kristne kulturarven er en konstruksjon, innebærer ikke å avvise at kristendommen og kirken har hatt stor innvirkning på vår historie. En kritisk holdning til historiske prosesser bør likevel lede oss til å være varsomme med å konstruere entydige, programmatiske forestillinger om kristendommens betydning for vårt samfunn.
I valgkampens «verdidebatt» har det florert med forenklede glansbilder og svartmalinger av kristendommens betydning.
Ivalgkampens «verdidebatt» har det florert med forenklede glansbilder og svartmalinger av kristendommens betydning. Jeg skal nøye meg med to eksempler - svartmalingen først. I NRK 17. august hevdet Harald Eia at Europa fram til 1700-tallet var preget av en irrasjonell hang mot det hinsidige og underkastelse under foreldede teksters autoritet, to fordommer han knyttet til kristendommen. Opplysningstiden fordrev derimot disse onder, til fordel for rasjonalitet og et fokus på livet her og nå.
Problemet med Eias forenklede fremstilling er at sekularisme og religiøsitet sjelden ble oppfattet som motsetninger på 1700-tallet. Eia fremhever motstand mot slaveri som en seier for opplysningen, men lederen av anti-slaveribevegelsen, Thomas Clarkson, var en gudfryktig teolog. Carl von Linné utviklet sitt natursystem til Guds ære. Newton brukte mer tid på bibelstudier enn på fysikk, og så fysikkens lover som et bevis på Guds herredømme. Også religion kan gi impulser til opplysning.
Så til glansbildet. I sin kritikk av Eia faller Hilde Frafjord Johnson i den motsatte grøften og tegner et en-til-en-forhold mellom moderne demokratiske ideer og 2000 år gamle kristne forestil- linger om nestekjærlighet. Dette underbygges med utillatelige forenklinger, som når det eneste hun nevner om Luther, er at han var «en av de største forkjemperne for utdanning for folk flest, og ikke minst for jenter». Enhver med elementær kunnskap om Luther vil vite at han verken var demokrat eller likestillingsforkjemper.
Når både Eia og Frafjord Johnson trår feil, skyldes det blant annet at de begge forutsetter at historiske fenomener ikke endrer mening over tid. Sekularisme i dag må være grunnleggende det samme som sekularisme på 1700-tallet. Kristendom i dag må være grunnleggende det samme som kristendom til alle tider. Men intensjonene til historiske aktører og betydningen av historiske fenomener er sjelden umiddelbart tilgjengelige for oss, og er derfor problematiske som argumenter for ideologiske ståsted i dag. Jeg vil gi to eksempler på at kristendommens betydning for vårt demokratiske samfunn er funda- mentalt tvetydig.
I 1739 innførte den lutherske enevoldsstaten allmueskole i Norge. Formålet var å fremme kristendomskunnskap. Ungdommen skulle lære å lese, slik at de kunne ta inn over seg de kristne sannheter. Allmueskolen ble påtvunget bøndene fra rikets sentrum i København, slik reformasjonen hadde blitt det 200 år tidligere. Likevel bidro allmueskolen til at Norge på sikt fikk en bondebefolkning med høy leseog skrivekyndighet. Dette ga en politisk kompetent bondestand, som på 1800-tallet var umulig å overse som politisk kraft. Slik bidro kirken under eneveldet til demokratiseringen av Norge, uten at det på noe vis var intensjonen blant de kirkelige premissleverandørene.
Det andre eksempelet er Hans Nielsen Hauge. Gjennom sin vekkelse på slutten av 1700-tallet utfordret han embetsprestenes forkynnelsesmonopol. Slik bidro han til demokratisering på et tydelig luthersk grunnlag. På den annen side ble haugianerne raskt en maktfaktor i det nye Norge etter 1814, og da forsvant ofte de progressive tendensene. Haugianerne på Stortinget kjempet mot dissenterloven fra 1845, som åpnet for at andre trossamfunn enn den norske kirke kunne etablere seg i Norge, og de var lenge imot at jødeparagrafen skulle oppheves. En bevegelse som i én historisk kontekst var progressiv, ble en reaksjonær kraft i en annen kontekst.
Man kunne gitt mange flere eksempler som stikker hull på entydige forestillinger om «den kristne kulturarv» eller modernitetens sekulære opphav. Historien er tvetydig, ja flertydig. En bevissthet om det er et viktig bolverk mot forenklinger i politikken og valgkampen. Med andre ord: Vær skeptisk til entydige historiske fremstillinger.