Ingen har en fullgod forklaring på Aps alvorlige problemer. Det er det aller mest alvorlige for partiet.

Ingen har én, fullgod forklaring på Aps alvorlige problemer. Det er det aller mest alvorlige for partiet.

Det er bare å ta forbehold i første setning: Ennå gjenstår en uke av valgkampen. En million velgere har ikke bestemt seg. Og meningsmålingene har tatt feil i andre land. Men i dag er det krise for Ap på gjennomsnittet av målingene. Og blir valgresultatet i nærheten av dette, vil valglokalene knapt være lukket før de skråsikre analysene kommer: Derfor gikk det som det gjorde. Og derfor kunne det ikke gå annerledes. Noen vil peke på politikken, andre på kommunikasjonsstrategien, atter andre på mannskapet i toppen – og helt konkret på lederen.

Men ingen av dem som kaster seg på den debatten, så hva som var i ferd med å skje – før målingene viste det. Ved inngangen til sommeren var det ingen som forutså at Ap kunne komme til å falle dypt når valgkampen kom i gang for alvor.

Tvert imot. De aller fleste av oss tenkte som så ofte før: Knapt noen kan valgkamp bedre enn Ap. Knapt noen har et bedre valgkampmaskineri. Og knapt noen vet hvordan de skal mobilisere gamle og nye velgere fram mot valgdagen. D erfor bør alle som skal analysere et eventuelt kriseresultat for Ap, være ydmyke.

Også fordi det jammen ikke er lett å være Jonas Gahr Støre, eller andre i ledelsen, når rådene har spriket i alle retninger etter at målingene begynte å vippe nedover.

I Arendalsuka var mange av oss som så partilederdebatten enige om at Støre vant. Han har åpenbart blitt en bedre debattant. Skarp. Angriper Høyre og Frp på konkrete områder, med spissformuleringer. Men da NRK presenterte sin krisemåling for Ap denne uka, hadde de samtidig tatt veien til Ap-bastionen Høyanger for å snakke med såkalte vanlige folk. Og hva sa en av dem som der ble presentert som en traust Apvelger? – Slutt å snakke om og kritisere de andre, fokuser på Aps egne løsninger.

En annen Ap-velger var frustrert over partiets høyredreining i form av lefling med KRF og Venstre. Mens nestemann var oppgitt over at Ap gikk til valg på å øke skattene, altså hadde gått for langt til venstre.

Når man snakker med Ap-folk i vår landsdel, peker noen på frieriet til KRF og særlig Venstre. «En kjempebommert», sier en med høye tillitsverv, og peker på at det grønne partiet er en rød klut for fagbevegelsen. Andre mener Aps virkelighetsbeskrivelse ikke har truffet. Ledigheten har gått ned, folk flest har det ganske bra. Og atter andre savner den store Saken/visjonen/reformen; den som gjør at folk strømmer til valglokalene for å stemme Ap. N år det ikke utpeker seg én klar årsak til Aps fall, åpner det for langt mer alvorlige årsaker for det tradisjonelt klart største partiet. Nemlig at det blir stadig vanskeligere å være det tradisjonelt klart største partiet. Fordi samfunnet har endret seg så sterkt fra den gangen Ap var det.

Og vender vi blikkene utover våre grenser, ser vi at det som nå ser ut til å skje med Ap, allerede har skjedd med de fleste andre sosialdemokratiske partiene i vår del av verden. I

Sverige og Danmark ligger de en gang så mektige folkepartiene på 25 prosents oppslutning, pluss minus. Det samme gjør Europas eldste og største sosialdemokratiske parti, i Tyskland. Med andre ord med brukket rygg. I Nederland og Frankrike er det enda verre stilt, der forsvant regelrett disse partiene ved sist valg.

Storbritannia er det store unntaket. Der snudde nederlagsdømte Jeremy Corbyn alle dystre spådommer og førte Labour til rekordstor fremgang fra ett valg til et annet. Det holdt ikke helt inn, men ga likevel optimisme til dem som etterlyser en klarere venstrekurs fra de sosialdemokratiske partiene. M en det store bildet er likevel svært dystert. De sosialdemokratiske partiene sliter tungt i møtet med globalisering, innvandring og individualisering. Globaliseringen har gitt oss forbrukere tilgang til varer og tjenester som våre foreldre bare kunne drømme om, til svært overkommelige priser. Men frihandel og friere bevegelse av arbeidskraft har også ført til arbeidsledighet blant den tidligere kjernen til arbeiderpartiene: industriarbeiderne og andre yrker som utsettes for stadig hardere konkurranse. Innvandringen oppleves som en tilsvarende trussel av mange arbeidstakere i jobber som ikke krever akademisk utdannelse. Og som denne valgkampen har vist, oppfattes også tradisjonelle verdier som truet når nye mennesker og andre kulturer kommer til oss. I tillegg har vi den siste generasjonen i vår del av verden opplevd en ideologisk transformasjon i turbofart, fra fellesskap til individ. Nå handler hverdagen om deg – fellesskapet er blitt et honnørord for høy- tidsdager.

I denne verden blir det stadig vanskeligere å være et bredt anlagt folkeparti, som tradisjonelt har favnet industriarbeidere, småbønder, fiskere, studenter, lærere, sykepleiere og andre offentlig ansatte – i alle deler av landet. Som i andre land opplever det en gang så dominerende arbeiderpartiet her hjemme ikke bare sterkere konkurranse fra høyresiden, men også fra mindre partier på venstresiden, som spisser budskapet inn mot definerte velgergrupper. B y og land, hand i hand» het et klassisk Ap-slagord. Nå har Sp tatt landet. Og andre partier som hører til i Aps flokk forsyner seg grovt av velgere i byene. Rødt har spisset seg inn på såkalte velferdsprofitører. SVS budskap er vel så spisst som Aps blant dem som er opptatt av økende ulikheter. Og knapt noen, i alle fall ikke Ap, er spissere enn Miljøpartiet De Grønne i klimakampen.

For ikke mange dager siden viste en meningsmåling i Oslo at MDG, SV og Rødt kan ta opp mot 25 prosent av velgerne i hovedstaden. Slike tall må ramme Ap-strategene midt i hjerterota. Hva gjør Ap galt når så mange velgere på venstresida stemmer på et annet parti? I gjen: Et enkelt svar på det har knapt noen, heller ikke i Aps ledelse. Derfor er situasjonen så alvorlig for Ap. Og derfor kan tiden som et bredt folkeparti på venstresiden være forbi.