Flanellografen er høgst levande
Øystein Moi møter mennesker fra indre Agder. Denne uka er det Ingrid Birkeland (73), lærer i søndagsskulen.
Dåsvannsdalen. Dette tronge dalføret som strekkjer seg frå det levande handelssenteret Dåsnes – mot meir aude, lovlause og heimlause strok i retning Håvestøl, Tjaldal og Bortelid. Det var her ho vaks opp, Ingrid Birkeland (73). På garden Kleven, på Øvre Dåsvand.
VIL IKKJE HA GLORIE Øystein Moi
● Øystein Moi startet nettstedet moisund.com i 2002. Han bruker nå sin lokalkunnskap fra indre bygder til å la oss lesere bli kjent med mennesker fra denne delen av Agder.
Denne uka har Moi møtt Ingrid Birkeland
På stovebordet stend rykande fersk kringle. Kaffen er klar – og Ingrid er på mange måtar eit grann spent på møtet med den utskræmde bladfyken.
Ingrid vil helst ikkje ha for mykje merksemd kring eigen person. Ho arbeider best i det stille.
– No må du for all del ikkje teikne nokon glorie kring hovudet mitt, seier ho medan ho skjenker nykoka kaffe frå ei velbrukt termosflaske.
Ja ho he så visst arbeidd i det stille. Ingrid.
I år er det 50 år sidan ho tok til som lærar i søndagsskulen. Framleis i full teneste. I 50 år he ho hatt flanellografen som sin næraste fylgjesven i møtesalen på Krossen bedehus.
– Eg likar ikkje desse moderne Edb-maskinane , seier Ingrid og fortel at det er mykje gildare å klistre Maria, Josef, Sakkeus og Jesus opp på ein tilårskomen flanellograf. Det same gjeld eigentleg for Betlehemsstjerna. Ungane i dag sit med vidopne augo – ja dei gløymer ikkje slikt så lenge dei er i levande live. På mange måtar eit pedagogisk blinkskot.
❞ No må du for all del ikkje teikne nokon glorie kring hovudet mitt.
UROA FOR KULTURARVEN
Det er lunt i stova hjå Ingrid og ektemannen Bjørn. Lunt på fleire måtar. Det knitrar frå omnskroken. Den gode samtalen gjev meg både ro i sjela og varme i lekamen.
Ingrid kan setje ord på det meste. Eit tenkjande menneske. Eit varmt medmenneskje. Humoren – og den gode låtten er aldri langt unna.
Kringla, stappfull av rosinersmørkrem og andre raske karbohydrater, sklir ned på høgkant. I respekt for ein søndagsskulelærar gjennom 50 år, og i respekt for Vår Herre, så faldar eg hendene før eg gyv laus på matfatet. Ingrid likar det truleg best slik. Ho er så grenselaust irritert på mange av dei endringene som skjer i samfunnet i dag.
– Kven tusan he då vondt av å synge eit vers – eller to av ”Du som metter liten fugl” før dei opnar nisteskrinet på skulen – eller i barnehagen. No er dette i ferd med å verte strengt forbode.
– Ein viktig del av av vår nasjonale kulturarv og vår eigen folkeskikk er beint fram i ferd med å verte stroken ut or kvardagen. Ei skam. Korkje meir eller mindre.
Like utanfor stoveglaset beiter Dagros og eit ukjent tal med andre firbeinte vener. Traktorar, slåmaskinar, tilhengarar og anna lausøyre fortel om eit aktivt gardsbruk. Det er sonen Terje som i dag he ansvaret for å stelle godt med dyra – og syte for god avling på meir enn 400 dekar med dyrka mark.
– Eg vart aldri nokon bondekjerring, seier Ingrid og fortel at ho så visst hadde nok å stelle med då ho skulle oppdra, mette – og vaske sokker, underbukser og flanellskjorter til fire viltre gutar og ein hardt arbeidande ektemann.
LIVSLANG TENESTE
Garden, med postadresse Senumsvegen 16, ligg berre eit drygt steinkast unna den travle handelsgata i Evje sentrum. På andre sida av Otra. På vestsida – gamle Hornnes sokn.
Medan Ingrid henter fram handarbeidet, og kanskje saumar seg ein Setesdalsbunad – eller ei høveleg lusekofte, så kan ho samstundes fylgje med på det pulserande dagleglivet i regionsenteret. Turistar, sambygdinger, åsdølar – og travle forretningsfolk.
Flotte ungdomar. Nyfikne på livet – og jamvel så heldige at dei fær vakse opp i ein fantastisk kommune som Evje & Hornnes.
- Du verden kor godt me he det, seier Ingrid med eit stort smil. Heile andletet lyser opp.
– Men kvifor i all verden skal Samyrkjelaget, Kiwi - eller Rema 1000 ha opne butikkane på søndagen? Reinspikka galskap, spør du meg. Då tenkjer eg ikkje på korkje bibelvers eller på pensum på søndagsskulen. Då tenkjer eg heller på at vaksne folk i dag, i ein stressa og travel kvardag, he bruk for ein kviledag.
– Me he bruk for ein dag kor me kan hente fram filttøflene, legge eit ullpledd øve knea – finne fram ei god bok, og nyte stunda. Nyte livet. Takke livet. Eller ein dag kor me beint fram kan setje oss ned og tale. Med kvarandre. Heilt utan Pin-kode, og heilt utan tilbod på grilla kylling, bleier og filterkaffe.
Mange har bede meg take kontakt med Ingrid Birkeland. Eit kvardagsmenneske som i aller høgste grad fortener heiderleg omtale. I avisa – og blant folk flest. Ei livslang teneste til beste for sine medmenneskje. I heimen, i grannelaget, i venekrinsen, i røystekrinsen – og på bedehuset.
Ei teneste i det stille.