En fare større enn Listhaug
Det demokratiske ritualet vi skal utføre neste mandag, er ikke, som man lett kan få inntrykk av, en folkeavstemning for eller mot Sylvi Listhaug.
et er også feil å tro at vi skal velge den forsamling som i ett og alt skal styre oss. Også de neste fire årene kommer mange av de viktigste lovene til å bli vedtatt i EU og oversendt Stortinget til rask og diskret sandpåstrøing. Vent litt! Les et par avsnitt til, før du haster videre. Jeg vet at EU er journalistikkens myggspray. Nevn EU i overskriften, og du unngår enhver klikkplage. Men siden unionen for tiden gjennomlever flere kriser enn Norges Fotballforbund, og hver av dem kan få dramatiske konsekvenser for Norge, er det kanskje mulig å lirke inn noen linjer også om vår andre – og reelt sett høyere – lovgivende forsamling. ra 1994 og til mars i fjor aksepterte vi tross alt 11013 – ellevetusenogtretten – EUdirektiv, og vi sa nei til nokså nøyaktig ingen. Revner EU, kommer Norge til å falle ned i en av sprekkene. Her er det som har skjedd bare den siste uken, mens vi stort sett var opptatt med den nye tyttebærkrigen med svenskene (forsøket på å invadere Sverige i 1788 er det mest mislykkede framstøt i norsk diplomatisk historie, i hvert fall før Rinkeby): Onsdag truet Eu-kommisjonens president, Jean-claude Juncker, med å frata Polen stemmeretten hvis landet gjør alvor av å svekke domstolenes uavhengighet. Minst like viktig som Junckers klare trussel, var det faktum at den kom etter et møte med Angela Merkel. Juncker er His Masters Voice, og nå flekket han tenner mot et av unionens største medlemsland. Polen har på sin side gjenopplivet kravet til Tyskland om erstatning på noen tusen milliarder euro for skadene under andre verdenskrig. På samme møte ble også EUS tone overfor Tyrkia kraftig skjerpet. Tyrkerne vil likevel ikke få adgang til den europeiske tollunionen. Så gjenstår det å se om president Erdogan svarer med å si opp kontrakten som reddet Merkels politiske liv. Det var EUS avtale med Tyrkia som satte en stopper for flommen av flyktninger og migranter våren 2016, ikke Listhaugs annonser i afghanske aviser om hvor fælt det er i Norge. agen før brøt Merkel en annen barriere. Hun støttet Emanuel Macrons forslag om et Europa i to hastigheter, hvor de rene og ranke EUmedlemmene trekker nærmere sammen, og lager felles budsjett
FI Ungarn og Polen legges rettsvesenet, sentralbankene, mediene og sivilsamfunnets organisasjoner under regimets kontroll.
Dfor eurosonen, med egen finansminister. Det er vanskelig å se for seg at Hellas får bli med på dette laget særlig lenge, selv om Merkel også aksepterer ideen om eurosonen som en overføringsunion der penger flyter fra nord til sør. Hel- las havner nok heller på transferlisten enn i transferunionen.
I Brussel pågikk samtidig en ny runde i den forviklingstragedien som går under navnet Brexit-forhandlingene. Muligheten for at britene skal bli enige med EU før fristen er ute i mars 2019, er betydelig hemmet av det faktum at de neppe blir enige med seg selv før den tid. Det revner altså i alle retninger. Eurokrisen har skapt en varig kløft mellom kreditorlandene i nord og skyldnerlandene i sør, mens migrasjonskrisen har reist en ny mur mellom øst og vest. Til tross for at landene i sentral- og Øst-europa desperat trenger innvandring om de skal ha håp om økonomisk vekst, har migrasjonskrisen drevet dem inn i en nasjonalistisk angst for de fremmede. Den bulgarske, internasjonalt anerkjente, statsviteren Ivan Krastev kaller migrasjonskrisen høsten 2015 for Europas 11. september. De dramatiske månedene førte til en renasjonalisering av politikken og en gjenreising av skillet mellom øst og vest. Etter at berlinmuren falt, er det reist 1200 kilometer med gjerder langs Eu- ropas indre grenser. sin nye bok, After Europe, skriver Krastev at drømmen om Europas Forente Stater er fjernere enn noen gang de siste 50 år, mens faren for et udemokratisk, og til dels autoritært Europa er overhengende.
Flere av de østlige medlemsstatene forlater med åpne øyne de demokratiske idealene EU skulle fremme. I Ungarn og Polen legges rettsvesenet, sentralbankene, mediene og sivilsamfunnets organisasjoner under regimets kontroll. Beslutningsstrukturen og kravet om enstemmighet gjør EU så godt som maktesløs overfor en slik utvikling.
Hvis migrasjonskrisen næret høyrepopulistene i vest, og autokratene i øst, har finanskrisen effektivt undergravd demokratiet i sør. Som Krastev påpeker, var Tyskland og EUS behandling av Hellas instruktiv: For at euroen skulle overleve, måtte skyldnernasjonene fratas retten til å endre kurs. Velgerne kunne skifte regjering, men ikke politikk. Å vente på at euroen – i dens nåværende form og utbredelse – skal
Igå i oppløsning, er som å vente på at Mannen skal falle. At begge trosser ekspertenes prognoser, er ikke noen garanti for at raset ikke kommer.
I løpet av de neste fire årene kan hvilken som helst av konfliktene med Polen, Ungarn, Hellas, Storbritannia – og utenforlandet Tyrkia – utløse endringer i EU som vil få tunge konsekvenser for norsk økonomi. 80 prosent av vår eksport går til EU og 60 prosent av vår import kommer derfra. Ryker EUS innvandringspolitikk, nytter det lite å sperre inn flere folk på Trandum. Krastev skriver at EU alltid har vært en idé på leting etter en virkelighet. Mange er fascinert av ideen, men skuffet over virkeligheten. Det politiske, kulturelle og økonomiske samarbeidet vil ikke bli borte, men drømmen om et fritt og samlet Europa vil. å la oss overse neste ukes provokasjon fra interneringsministeren, og bruke i hvert fall én dag på å minne hverandre om at Norge er et land i Europa. I krig og fred, herr president.
S