Hun skammet seg over krigsseilerfaren
Berit Rickhard var flau over faren da hun var barn. Nå har hun skrevet bok om krigsseilerinnsatsen hans.
– Barn er følsomme for det som er annerledes, og min far var annerledes. Hjemme var vi vant til angstanfallene, men når andre barn så det ble det flaut. I dag ville vi kalt det skam, sier Berit Rickhard.
Hun sitter hjemme på Tyholmen i Arendal og forteller om det store prosjektet sitt de siste sju årene: «Fra sjømann til soldat. Krigen som aldri tok slutt». Boka handler om hennes far Leonard Otto Sundby (født 1902 i Øyestad), og er gitt ut på Bokbyen forlag med illustrasjoner av ektemannen Leonard Rickhard.
– Pappa var som mange andre krigsseilere. Han snakket nesten ikke om det han hadde opplevd, sier hun der hun står i arbeidsrommet sitt.
Den ene bokhylla tyter av bøker om 2. verdenskrig, og da spesielt krigen til sjøs. På pulten ligger en nær halvmeter høy bunke med kopier fra dekksdagboka til motorskipet Velox. Dette var båten faren seilte med på alle hav under mesteparten av krigen.
Som de fleste andre krigsseilere snakket faren svært lite om det han hadde opplevd, men barna merket veldig godt hvor psykisk plaget han var av å ha levd med dødsangst i nesten fem år.
INNESLUTTET
– Han fikk det som i dag kalles «flashbacks», og kunne falle helt ut. Det kunne være høye lyder eller kanskje lukter som bragte ham tilbake til krigen, sier Berit Rickhard. Ulikt en del andre krigsseilere som slet, var faren avholdsmann.
– Dette valget tok han under krigen. Jeg tror han så hvilken vei det gikk med andre som brukte alkohol som flukt og selvmedisinering, sier hun.
I boka forteller hun om en ofte innesluttet og uforutsigbar far. Han kunne få for seg at noen ville drepe ham, eller han kunne få sinneanfall. Lillebrorens kruttlapp-pistol ble for eksempel kastet i søpla uten forklaring.
– Pappa hadde vært maskinist. Smellene i skipsskroget når det ble sluppet ut synkeminer hadde satt seg fast i nervesystemet hans. «Det er krigen», sa min mor når han fikk disse anfallene. Men en tolv-trettenåring har jo ingen forutsetninger for å forstå hva «krigen» var? Mitt utgangspunkt var at jeg hadde en pappa som var krigsskadet. Men nå, etter å ha arbeidet med denne boka, er jeg stolt over faren jeg var flau over som barn, sier hun ettertenksomt.
– Han mistet helsa, og livet hans ble ødelagt av krigen, sier hun.
Da han kom hjem i 1945 giftet faren seg med jenta han hadde vært forlovet med gjennom hele krigen.
MISTET HELSA
– Han kom hjem som en annen mann enn da han dro, selv om det først virket som han hadde klart seg relativt godt. Da han dro til sjøs igjen to år senere fikk han malaria og ble liggende i koma. Han klarte nemlig ikke å bruke myggnettet på grunn av klaustrofobien han hadde fått. Da han lå på Ullevaal sykehus i forbindelse med dette ble han også smittet med tuberkulose. Disse sykdommene knakk helsa hans, og fra 1951 var han arbeidsufør, forteller hun.
Faren døde allerede i 1963. Da var Berit 15 år, og hun og den fire år yngre lillebroren hadde fremdeles ikke noe begrep om hva det ville si å være krigsseiler. Det de fikk vite kom fra moren.
– Dette skrev jeg ned i en notatbok. Hun ble hele 99 år gammel og døde i 2007. Da følte jeg at historien om min far var blitt min. Det var mitt ansvar om den skulle føres videre. Jeg forsøkte å skrive, men møtte den følelsesmessige veggen.
ÅPENBARINGEN
Det var i 2009 «gjennombruddet» kom.
– Min mann Leo hadde utstilling i Oslo den høsten. Og mens han jobbet med den tenkte jeg at jeg kunne ta en tur på Riksarkivet og spørre om de hadde noen opplysninger om skipet Velox. Jeg fikk til svar at joda, de hadde blant annet dekksdagboka, sier hun.
Oppdagelsen av Nortraships arkiver var en åpenbaring for henne. Etter å ha fått sladdet antatt følsomme personopplysninger fikk hun utlevert kopi av dekksdagboka gjennom hele krigen. Denne har vært hovedkilden til boka hun har skrevet.
– Skipets historie er jo samtidig min fars historie. Nå vet jeg hvor han var nesten hver eneste dag, også etter at han mønstret på det andre skipet – Thore Hafte – i 1944, sier Rickhard. Det var med dette skipet faren deltok under invasjonen i Normandie samme år.
Rickhard har kommet i kontakt med flere andre krigsseilerbarn i løpet av arbeidet med boka. Etterkommerne etter annenstyrmann Gabriel Thuestad hadde i rundt 70 år ikke visst noen ting om hvordan han omkom før hun tok kontakt med dem.
– Men det står jo grundig be- skrevet i dekksdagboka hvordan han druknet i en ulykke. De hadde spurt Riksarkivet om det fantes noen opplysninger, og bare fått til svar at de ikke kunne hjelpe dem, sier hun oppgitt.
MANNEN ILLUSTRERTE
Selv har hun hatt hjelp av sin mann Leonard Rickhard.
– Han har vært veldig opptatt av krigen og etterkrigstiden i kunsten sin. Derfor har vi hatt mange interessante samtaler mens jeg har jobbet med dette. På ett tidspunkt sa jeg til ham at «Det hadde vært fint om du kunne lage noen tegninger». «Ja, bare gi meg en liste», svarte han.
Resultatet er en rekke tegninger av fly, noen av skip og dessuten flere kart.
– Flyene han har tegnet er nevnt i teksten, men det er ikke noen bildetekst til dem. Funk- sjonen til tegningene er først og fremst å sette en stemning, forklarer hun.
NY YDMYKHET
Å gå så grundig inn i farens krigshistorie har gitt henne en annen innstilling til mange ting:
– Det har vært et sterkt korrektiv for meg. Min generasjon har vært ekstremt privilegerte. Vi har vært en narcissistisk og selvopptatt generasjon som lo da foreldrene våre sa at «Dere skulle opplevd krigen». Nå føler jeg en annen ydmykhet for hvordan deres generasjon taklet den katastrofen som 2. Verdenskrig var. Mye av det min generasjon har klaget over fremstår som bagateller. «Bare hold kjeft», tenker jeg nå.