En stor kveld med Truls Mørk
Torsdagskonserten med KSO bød på Wagnersk ekstase, romantiske cellotoner av Dvorak og en fyrig Skjebnesymfoni av Beethoven.
Kristiansand Symfoniorkester Dirigent:
Giordano Bellincampi Truls Mørk Kilden, Konsertsalen
Solist:
Det er ikke comme-il-faut å begynne en konsertanmeldelse med solistens ekstranummer. Særlig ikke når ekstranummeret er sånn helt enkelt og stillferdig – helt nedpå, som vi sier – i forhold til hovedprestasjonen i Dvoraks storslåtte cellokonsert. Men unntak finnes jo, og slik blir det i dag. Truls Mørk kvitterte for langvarig jublende applaus med en enkel melodi, visstnok The Song of Birds av Pablo Casals, på sitt fabelaktige instrument. Det startet nesten som en strofe av Ack Värmland du sköna, men så tok det andre veier, og musikken betok. Mørks cello synger med varme og intensitet helt ned til toner så svake at de nesten forsvinner. Samtidig viser rommet, Kildens konsertsal, nettopp sine fremste kvaliteter i slike øyeblikk. Cello-meste- ren hadde for lengst overbevist med sin virtuositet og suverene klangbeherskelse i Dvoraks cello-konsert. Den er som en reise gjennom landskap, naturlyrisk noen ganger, folkloristisk andre, og mot slutten av sistesatsen er den som en lengtende himmelstreben. Et beundringsverdig samspill mellom solisten og konsertmesteren i disse stillferdige slutt-takter understreket det nærmest eteriske i musikken, som så fikk blåse ut i tradisjonell men litt utradisjonell full orkestersats til slutt. Konserten ble innledet med Wagners ouverture til Mestersangerne, fyrig spilt av et orkester som ikke underslo det ekstatiske hos komponisten. Og så fikk vi Beethovens Skjebnesymfoni til slutt. Her er dirigent Bellin- campi i sitt ess, og sannelig blir ikke også musikerne det. Jeg innrømmer at jeg ikke lenger synes denne symfonien er artig å høre i høyttaler. Den er nesten utslitt for meg etter at jeg gjennom et langt lærerliv har brukt den årlig i undervisningen. Men å se Skjebnesymfonien, ja, å se den, slik den fremstod i Kilden torsdag kveld, det blir noe annet. Sjelden ser man musikerne så intenst engasjerte, så fremoverlente, og så smilende som i dette øyeblikket. De liksom huiet Beethoven fram. Det ble en stjernestund med KSO i kjempeform, og til slutt kunne dirigenten bare stå og se på og nikke fornøyd mens musikerne gjorde musikken levende i pur glede.