Har barnevernet nødvendige verktøy?
Det har de siste to årene skjedd flere alvorlige voldshendelser utført av barn og unge. Det er på sin plass å stille kritiske spørsmål om barna har fått tilstrekkelig hjelp i forkant, og om hjelpen kunne eller burde vært gitt på en annen måte.
Barne-og likestillingsminister Solveig Horn e har i anledning de nevnte hendelsene uttalt at «lovverket som barnevernet arbeider etter er tydelig nok, men at utfordringene er mangel på kompetanse, kunnskap og forståelse av lovverket.» Denne uttalelsen er det verdt å reflektere litt mer over.
Somle derfor barneverntjenesten for Kristiansands region ener j egden første til å erkjenne at jeg mangeganger har kjent på usikkerhet om beslutningene som tas overfor barna er de beste løsningene. Det har ikke handlet om mangel på forståelse av lovverket, men om at det tas avgjørelser som er svært inngripende i en svært kompleks situasjon hvor det ofte ikke finnes optimale løsninger. Dette er situasjoner hvor vanskelige faglige, etiske og rettslige spørsmål spiller sammen.
Kan være det er mangel på kunnskap og kompetanse, men er det noen som sitter på fasiten, så vil vi gjerne få den utlevert. Ministerens uttalelse kan oppfattes som en manglende forståelse for de utfordringer ansatte i barnevern står i. Jeg velger å tro at det ikke var hensikten.
Kompetanse handler blant annet om rammevilkår politikerne gir barnevernet. Både lengden på utdanningen, tilrettelagte videreutdanninger og bemanningen i den enkelte kommune eller tjeneste har stor betydning for kompetansen.
Det finnes særlige regler for barn som bor på institusjon for det som i loven kalles atferdsvansker.
Forståelsen av lovverket er ingen absolutt størrelse. Den gir rom for tolkning og skjønn, og barnets beste skal vektlegges ved alle avgjørelser. Vi ønsker at vår barneverntjenestes k al preges av verdier som åpenhet, ydmykhet, kjærlighet og samarbeid med barn og unge. Erfaring har vist at det generelt skapes mer ro og trygghet for barn og unge dersom barneverntjenesten får til samarbeid og enighet. Dette viser seg imidlertid ikke alltid å være tilstrekkelig. Noen barn har livserfaringer som gjør det vanskelig å stole på at voksne vil de vel, og er i stand til å hjelpe. De barna utfordrer både om- sorgspersonene og det psykiske helsevesenet uansett lovverk. Fosterhjem/familiehjem er vanskelig å bruke selv om ungdommen vil. Det gjenstående alternativet er da en institusjon.
Institusjonens håndtering av barnet og barnets rettigheter er regulert gjennom barnevernloven § 5-9 og tilhørende forskrift. Barnet skal sikres forsvarlig omsorg og behandling. Tvang kan brukes for å avverge fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom, men tvangsbruken skal opphøre straks skaden eller faren er avverget.
Det finnes særlige regler for barn som bor på institusjon for det som i loven kalles atferdsvansker. Det kan dreie seg om rusmisbruk, kriminalitet og andre sammensatte vansker. Institusjonen kan da ut fra behandlingen begrense barnets adgang til å forlate institusjonen inntil 14 dager av gangen, men dette skal ikke gjøres lenger enn nødvendig. Tilsvarende gjelder for begrensning i barnets besøk og kontakt med andre.
Her vil det være mange dilemmaer og avveininger som personalet fortløpende må gjøre. Ingen barn eller situasjoner er like, og de ansatte er med sin utdanning og erfaring heller ikke en ensartet størrelse. Barnet skal ha omsorg og behandling, og ikke straff. Når skal tvangen som hindrer fri bevegelse og besøk da lempes på, eller hvor mange ganger skal de 14 da- gene forlenges? Hva når det erfares at barnets fungering og helse blir dårligere av tvangen? Det må også vurderes om barnet påføres nye traumer av tvangen.
Barneverntjenesten skjønner godt at innbyggerne undres over at barn i barneverninstitusjon har så stor «frihet» at de kan begå alvorlig kriminalitet. Alle som jobber i barnevernet ønsker å hindre at dette skjer, men det er ikke alltid mulig å få til.
Selv med et godt og tett samarbeid mellom barnevernet og psykiatrien er det noen ganger vanskelig å få til løsninger som virker. Utfordringen er ofte at barna som har et stort behov for helsehjelp ikke er så syke at det kan anvendes tvang etter helselovgivningen over lengre tid. Det må da benyttes frivillig behandling. Innleggelser varer derfor ofte bare i noen få dager.
Dersom verken barnevernet eller psykiatrien har verktøy og rammer som det behov for, hva er så løsningene? Alle som arbeider innen disse systemene ønsker å gi barna best mulig hjelp. Forslaget om en felles institusjon er noe som barnevernet har etterlyst i lengre tid. Vi har et håp om at det gjør det lettere å gi barna en helhetlig hjelp som virker,
Det er likevel naivt å tro at alle problemer vil være løst med en slik institusjon. Fortsatt vil lovverket gi rammer som skal utøves gjennom et faglig og etisk skjønn. Fortsatt vil både barnevern og psykiatri slite med dilemmaer knyttet til tvangsbruk og hva som hjelper det enkelte barnet. Fortsatt vil det være noen som sier at det er mangel på kompetanse, kunnskap og forståelse av lovverket. Fortsatt vil innbyggerne undres over at barna har så stor frihet.
Håpet er likevel at politikerne gir institusjonen de rammevilkår som trengs for å gi så god hjelp som mulig.