Hvem tar ansvar for lærlingene?

Manglende lærlingeplasser er et samfunnsproblem som er vanskelig å løse fordi skylden ligger hos flere. Dermed pulveriseres ansvaret.

Det er ikke tall vi kan leve med eller akseptere: Navs siste oversikt fra juni viser 1103 unge uføre (mellom 18 og 29 år) i Agder.

Samtidig sliter fylkeskommunen med å få læreplasser til alle når elevene går ut fra yrkesfag. De elevene som ikke får læreplass får tilbud om mer skole. Overfor denne gruppa med elever, som bevisst har valgt bort løp med mye teori, er det ikke et godt tilbud. Vi kan forstå følelsen av at det første møtet med arbeidslivet blir demoraliserende når det later til at ingen har bruk for dem. Det kan bli starten på en svært uheldig spiral som ender med løse tilknytninger til arbeidslivet. Eller trygd.

Det er et problem vi har vært kjent med lenge, men det later til å være svært vanskelig å løse. Ansvaret ligger hos flere, og kanskje det er forklaringen på lærlingeproblematikken ikke er løst for lengst. Alle erkjenner litt feil, men fylkeskommunen skylder på næringslivet, som skylder på skolene, som skylder på politikere, og så videre.

Næringslivet mener at elevene de tar imot har vært gjennom et utdatert pensum og hatt gammeldags utstyr. Opplæringen av dem blir for Odd Omland, Kari Henriksen og Randi Øverland fra Arbeiderpartiet lanserte tiltak for å øke tallet på læreplasser. tid- og ressurskrevende. Det blir dyrt for skoleverket å skulle være oppdatert, men det må løftes – det er et unisont råd fra arbeidsgiversiden. Så må det offentlige selv, som også er for dårlige til å skaffe plass for lærlinger, ta ansvar.

Ap foreslår blant annet å øke tilskuddsordningene, tallfeste hvor mange læreplasser kommunene skal ha og stille krav i kontrakter – der det er mulig – om at bedrifter har lærlinger. Høyre ser ut til å være enig i mye av tankegodset fra Ap, og peker også på at det er nødvendig med et bedre system for læreplasser. Høyre minner om at regjeringen har brukt over 600 millioner kroner på satsing på yrkesfag i denne perioden, at lærlingtilskuddene er økt og at det må satses på rekrutteringsarbeid ute i fylkene.

Alle aktører i denne problematikken må ta ansvaret og kostnaden på å rydde plass for nye generasjoner av ressurser i vårt arbeidsliv. Prisen ved å la være er langt høyere.

Vi kan forstå følelsen av at det første møte med arbeidslivet blir demoraliserende.