Hva er årsaken til at usedvanlig mange ikke har bestemt seg så kort tid før valget? Melissa Lesamana
I det politiske liv er det en uskreven regel om at siste taler unnlater provokasjoner og polemikk. Ved inngangen til helgen før valget, er det naturlig at en politisk kommentar også følger dette prinsipp.
Iår melder NRK at når så mange som nær én million velgere fremdeles sitter på gjerdet, har ikke partiene truffet velgerne. Hva er årsaken til at usedvanlig mange ikke har bestemt seg så kort tid før valget?
Det er sannsynligvis flere grunner. Én er at de aller fleste er mektig forsynt etter et intensivt gilde av valgflesk, akkompagnert av sverting, svartmaling og kjekling partiene imellom. Dernest er det tre andre plausible årsaker. Det har trutnet i de store partiene, og ergo er de mindre tydelige og visjonære enn før. Dessuten har Frp bevist at de mindre partiene kan få betydelig mer makt enn størrelsen tilsier. et forhatte New Public Management (NPM), regimet som gjennomsyrer samfunnets viktigste institusjoner, har inntatt H og Aps drift og tankesett og svekker dermed deres evne til å kommunisere med velgerne om egen politikkutvikling.
Fokus er flyttet fra helhet og ideologi til ledelse og styring alene.
Velgerne ser helt klart Solberg og Støre som landets ubestridte statsministerkandidater, men også at de til en viss grad er skåret over samme lest. Ap har alltid vært et sikkert valg for folk flest, med H som en god nummer to. Det var forbundet med relativt trygge og ansvarlige valg. Tross alt har begge partier vært enige om at den norske velferdsmodellen var viktig å verne om, og besørget dens relevans i de store politiske diskusjonene i Norge.
Velferdsstaten har derimot vist seg å ikke stå så fjellstøtt som man har trodd. er fløypartiene fremdeles har bevart sin klare egenart, kan de snakke til folk i en tid hvor gammel trygghet rundt velferdsstatens tjenester og fremgang i norsk økonomi ikke lenger tas for gitt. En ustabil verden, både politisk og økonomisk,
Fokus er flyttet fra helhet og ideologi til ledelse og styring alene.
DDtrigger engstelighet.
Både Ap og H har gitt sin fulle tilslutning til at NPM har fått festet sitt jerngrep rundt den norske velferdsmodellens grunnleggende tjenester. Dette gjør også noe med velgerne når de skal trekke sine konklusjoner om hvem som bør sitte med makten i landet. Plutselig er det ikke lenger en Sareptas krukke hvor de fleste nord- menn har fått sine bidrag til salt i grøten.
Den menige mann sitter selvsagt ikke over morgenkaffen og legger skylden på målstyring og bedriftsøkonomiske prinsipp om lønnsomhet når han trekker sine konklusjoner, men det har påvirket hvordan vi forstår og oppfatter både statens plikter og borgernes rettigheter.
En kan ikke lenger ta for gitt at pensjonen sikrer økonomien i alderdommen, ei heller at man har lønn man kan leve av, eller at det offentlige er synonymt med sikre arbeidsplasser. Dessuten har vi et helsevesen som ikke står i stil til alle oljepengene som øses inn i statsbudsjettet. Mer byråkrati, rapportering og skjemaføring forringer tjenester, og dette vet folk, som derfor ikke lenger betrakter den norske velferdsmodellen tuftet på sunn fornuft og solidaritet og mennesket i sentrum.
Det skjer en gradvis dreining hvor fokus flytter seg fra kvalitative møter med mennesker til kvantitative måltall. Dette har påvirket tjenes- tene, og også hvordan man ser på velferdsstaten. I et lite land som Norge, hvor nærhet til folk og tjenester har vært normalen, betyr dette svært mye for mange, for nærhet assosieres med trygghet. Npm-kritikkens far, Ludvig Holberg (dog intetanende om hva farsen satt i system ville bli hetende i fremtiden), skapte to teaterstykker om fenomenet allerede på tidlig 1700-tallet i form av komediene «Den Stundesløse» og «Erasmus Montanus».
I Holbergs stykker møter vi den konstant stundesløse herr Vielgeschrei som konstant klager over at han aldri har nok tid til å utføre sitt arbeid. Det ville han hatt dersom han unngikk unødig tidsbruk på unyttig tøv. Erasmus Montanus tar opp i seg det øvrige sludder i NPM, nytalen – nemlig det pretensiøse i å undervurdere godt, gammeldags, målrettet, men ikke målstyrt, praktisk arbeid som er det folk flest kjenner seg igjen i. elferdsstaten har adoptert Vielgeschreis og Montanus’ prinsipper, og ergo er det mindre tid, ressurser og fo-
Vkus på kjerneoppgaver. Sykehusene sitter med helsepersonell som fyller ut papirer framfor å behandle pasienter, og det samme skjer med fagpersonell i skolen og i NAV.
Før eller siden, når man ikke lenger kan forvente like store oljeinntekter, må man prioritere annerledes. Det gjelder både ved politikkutforming og verdiskaping i samfunnet for øvrig. Det må satses hardere og spisset i norsk politikk.
Dette er fløypartiene langt tydeligere på enn de store. Frp har i denne perioden unektelig demonstrert at det fremdeles er reelle forskjeller på partier i Norge, og at de som står ytterst på aksene, i realiteten kan ta makt, og dermed legge nok vekt i drakampen til at aksene flytter seg – betraktelig – og uten at regjeringens leder står i veien for det.
For Frp har flyttet norsk politikk i denne perioden. Deres egenrådige Frp-statsråder svarer freidig før regjeringen har rukket å rope. Vi har bevitnet at det kontinuerlig har blitt brutt barrierer, og at ytterste høyrefløy har fått uforholdsmessig mye makt. V oppnådde det stikk motsatte da de satt i regjering, hvilket nesten tok knekken på partiet. Velgerne satt igjen med en følelse av at SV hadde solgt sjela si og bukket under for Aps hårde hånd.
Derfor vet folk at om det skal monne, må fløypartiene ikke bare være med, men gis reell innflytelse. Det er nemlig dem som utgjør den tydeligste kurs i norsk politikk, slik Frp har påvist i inneværende periode. Kan de klare det, kan også fløypartiene på venstresiden stille hardere krav til Ap.
Velgerne har fått illustrert at det ligger svært mye makt i hver enkelt av de foldede stemmesedlene. Det er kanskje derfor så mange ikke har bestemt seg ennå i år, men snarere tenker seg om både en og to ganger før de går til urnene.
S