Dem eller oss – et splittet Norge
Under den famøse valgkampen i USA i fjor høst, påpekte man gang på gang i amerikanske og internasjonale medier at USA var blitt en splittet nasjon.
Det var på bakgrunn av polariseringen i valgkampen, med håp og muligheter for alle på ene siden og frykt og forakt for store folkegrupper på den andre.
Under det republikanske landsmøtet i USA i juni 2016, fikk vi høre og se Rudi Gulliani, tidligere borgermester i New York, skrike følgende fra scenen: «De hater oss! De kommer for å drepe oss! De kommer for å drepe oss!»
Det var muslimene han snakket om: «Dem mot oss.» Enda USA er det landet med flere muslimske borgere enn noe annet land i Vesten, faktisk har de vært der i flere hundre år og bidratt sterkt til det amerikanske samfunnet. Men så ble jo også det moderne amerikanske samfunnet bygd opp av et konglomerat av ulike nasjoner. Folk strømmet til fra mange og forskjellige kulturer og nasjoner. Mangfold og solidaritet til tross for forskjeller, ble tidlig integrert i amerikanske grunnverdier. Kanskje det kan være en viktig historisk årsak til at amerikanske muslimer er så godt integrert i USA, samtidig som de har fått lov til å beholde sin kulturelle og religiøse identitet som muslimer. De har fått muligheten til å bli den aller beste utgaven av seg selv. De har fått lov til å være seg selv og bidra som likeverdige borgere. For aksept er alltid en forutsetning for god menneskelig fungering. Nå ser vi et skifte i grunnverdier og holdninger i USA, og i hele Vesten.
Det er også mange nordmenn som nå har en reell frykt for at islam og muslimer skal overta Norge og undergrave den norske kulturen og samfunnsformen. Til tross for at store grupper muslimer inngår i vår egen nyere historie, og har vist at de ønsker å bygge sammen med oss. På 70-tallet kom den første store bølgen med muslimske pakistanere, der 2. generasjon i dag utgjør en vesentlig del av den norske arbeidsstyrken og bidrar positivt til norsk samfunnsliv. De er sentrale politikere, dyktige journalister, nyhetsopplesere, lærere, sykepleiere, leger, komikere, musikere, artister, kunstnere, gründere av suksessrike småbedrifter eller enmannsforetak, og utallige fabrikkarbeidere. Valget mandag vil sannsynligvis være et
Valget mandag vil sannsynligvis være et av de viktigste valgene i vår nyere historie. Det vil være veiviser i retning av hvordan det skal være å leve i Norge.
av de viktigste valgene i vår nyere historie. Det vil være veiviser i retning av hvordan det skal være å leve i Norge. For alle som vil bidra til storsamfunnet. kke bare for de som er «ekte» nordmenn med røtter i Norge helt tilbake til steinalderen, men for samtlige andre nordmenn som har bidratt i kortere eller lengre tid. Og mens nordmenn i steinalderen satt og hogg stein i huler i Norge og rissa inn strektegninger av rein på veggene i disse hulene, hadde den persiske sivilisasjonen i Mesopotamia og Babylon gjort store vitenskapelige oppdagelser innen matematikk, astronomi, teknologi og legevitenskap. Er det så sikkert at vi skal være så høy på oss selv og vår egen kulturhistorie? Kan det tenkes at vi fortsatt kan ha noe å lære av andre kulturer? Valget vil vise om de norske verdiene skal drives av frykt for annerledeshet eller evne og vilje til å bli kjent
Imed mennesker som utfordrer fordommene våre.
Det sies spøkefullt om konservative kristne menigheter at de har følgende holdning til de som vil utforske miljøene deres, «Kom som du er, men du må bli som oss. «Nå kan det virke som om denne karikaturen kan overføres til en grell virkelighet i store deler av det norske samfunnet. Vi tillater jo ikke muslimer å komme som de er en gang. Vi vil helst få slippe å se annerledesheten. De må hilse som oss. De må kle seg som oss. De må snakke som oss. De må ha samme type navn som oss. Ellers blir de ikke innkalt til jobbintervju.
Vi krever at muslimer skal la seg integrere – og forventer at det skal skje uten at vi inkluderer dem. Hvordan skal de og vi klare dette hvis ikke vi får en annen holdning til dem?
Redaktør Vebjørn Selbekk uttalte nylig at de som våger å uttale seg mot f.eks. Hege Storhaug og hennes meningsfeller, fortjener ros for å uttale seg «mot overmakten». Nei, det er alltid det frie ord og den frie tanken som er overmakten, ikke særgrupper som roper høyest, med fordommer og generaliseringer av 1/3 av verdens befolkning, i de mest fryktfremkallende og ekstreme vendinger. «God», sa Gro. «Raus» sa Jens.
La oss vise at de hadde rett.