Forlagssjef: – Møter et behov i vår tid
te om boka at mange ønsket seg en tilsvarende bok å gi til sin mor.
LIKTE IKKE SIN MOR
– Etter at den første boka ble en suksess fikk jeg en epost fra ei jente. Hun skrev at hun likte boka, men hun likte ikke sin mor som drakk og var voldelig. Faren var den eneste i livet hennes, og nå ønsket hun seg en slik bok for ham, sier van Vliet.
Det var etter dette at hun valgte å slutte i den godt betalte jobben i telekommunikasjonsbransjen og heller satse for fullt på bokprosjektet.
BURGER OG øl
– Jeg samlet en gjeng menn og serverte dem burgere og øl for å få dem i gang om hva de ville spurt fedrene sine om. Det ble en minneverdig kveld, sier hun.
Hittil har bøkene kommet ut i Nederland, Belgia, Italia, Norge, Tyskland, Østerrike, Sveits og Russland.
– Jeg har solgt tre millioner bøker. I dag har vi epost, sms, mail og bilder på telefonene våre, men hvor flinke er vi til å ta vare på dette? Plutselig er det vekk. Vi har alt, men likevel så lite. Drømmen min er at disse bøkene skal bli lest om to generasjoner, sier Elma van Vliet.
– Å trekke linjer bakover, er et behov i vår tid.
Det sier forlagssjef Ingeri Engelstad i forlaget Oktober, som har hatt stor suksess med Edvard Hoems «Mors og fars historie».
I boka forteller Hoem historien om sine egne foreldre, og om hendelser og opplevelser som de selv aldri snakket om.
Siden utgivelsen i 2005 har boka solgt 70.000 eksemplarer, et veldig høyt salgstall.
– UPRESIST BEGREP
Cecilie Engers «mors gaver», Knausgårds «Min kamp»-krønike og Åsa Linderborgs hjerteskjærende «Meg eier ingen» føyer seg inn i rekken av såkalt virkelighetslitteratur eller generasjonsfortellinger.
– Jeg mener vi må kvitte oss med hele begrepet virkelighetslitteratur. Det er upresist og dårlig. All litteratur handler om virkelighet, fastslår Engelstad.
Hun tror «Mors og fars» historie treffer så bredt fordi det er en fortelling mange kan kjenne seg igjen i og leve seg inn i.
– ALT GÅR VELDIG FORT
– Forfatteren tar utgangspunkt i sin egen historie og gjør den allmennmenneskelig. Det er i og for deg ikke enestående for litteraturen, sier hun.
Engelstad understreker at hun ikke sitter på noen fasit på folks behov for å vite mer om fortiden, men: