Norseman – et vanvittig kick
Å kjempe meg over mål etter knappe 12 timers innsats utløste det reneste kaos av følelser.
Før påska jobbet jeg knallhardt med studiene i håp om å bli ferdig med to innleveringer som hadde frist rett etter ferien. På den måten kunne jeg fokusere på trening og jobb når jeg kom hjem. Jeg ble nesten ferdig og påska kunne bli brukt til det jeg mener den skal brukes til; gå milevis og timevis på ski i fjellet. Store deler av de tre ukene med ferie ble brukt til nettopp det. Mesteparten ble tilbrakt på Hovden hvor jeg fikk dunket mange mil på ski.
Deretter ventet åtte uker med den hardeste eksamensperioden i mitt liv! 2. året som kiropraktorstudent regnes som det tøffeste året teoretisk. Dette er mye fordi jeg tar tre studieår på to år og dermed blir det mye pensum som må fortæres. Jeg tilbrakte 14-16 timer av dagen på studier og jeg var heldig hvis jeg klarte å skvise inn en kort økt mellom alle pensumsidene som måtte pugges. Når jeg ser tilbake på det, var dette en helt håpløs forberedelse til Norseman. På den andre siden var det slik det måtte bli.
Mistet bestevennen
I slutten av den andre uka med trening kom en nyhet jeg aldri i livet kunne forberedt meg på. Min beste venn siden vi delte samme døpevann forulykket på ukjent vis under sin backpackerreise i Laos. Det finnes ingen ord som kan beskrive den sorgen og de følelsene jeg sitter igjen med etterpå. Inntil det tidspunktet i livet har jeg levd fra et idrettsarrangement til det neste. Det som ga meg mening var det å trene og finne nye mål som jeg kunne bestige. Når jeg var hjemme fra treningsleir og konkurranser, brukte jeg tiden på familie og venner.
For første gang i mitt liv tvilte jeg på det jeg drev med. Dette er noe jeg aldri har sagt til noen, men hadde det ikke vært for min egen og ikke minst hans familie og våre nærmeste venner, hadde jeg hevet inn årene. Ved deres hjelp klarte jeg å bruke det til noe positivt.
intens spenning
Jeg spratt opp da vekkerklokka ringte klokka 02 på natta. Til tross for kun fire timer søvn var jeg overraskende opplagt og klar. Jeg gjorde mine forberedelser og gikk til frokost etterfulgt av innsjekk av sykkel klokken 03. Det var en ufattelig spesiell opplevelse å se så mange mennesker tumle rundt i bekmørket på T1 for å forberede seg til den enorme kraftanstrengelsen. Vi var tidlig ute, og bilen var allerede pakket dagen før med esker til T1 og T2, og jeg følte meg veldig rolig og avslappet før jeg gikk ombord på ferga klokken 03.45. Stemningen på ferga var til å ta og føle på. Jeg har knapt opplevd en mer intens og nervøs spenning noen gang. Minuttene føltes som timer og jeg vil påstå at dette var nærmest like mentalt anstrengende som selve konkurransen. Jeg prøvde å bruke stemningen til noe positivt og jeg følte jeg lyktes med å holde nervene under kontroll. Hvis jeg kan trekke en parallell, minner dette veldig om noen av de skyteduellene jeg har hatt på skiskytterarenaen.
endelig i gang!
Jeg hadde fått tips om å være tidlig ute i vannet og få godt med kaldt vann over kroppen før jeg begynte å ta på meg våtdrakten. Klokken 04.35 begynte jeg å forberede meg og da vi omsider fikk mulighet til å hoppe klokken 04.50, var jeg den første som stupte ut i fjorden. Vannet føltes egentlig ganske varmt, og jeg merket knapt noen forskjell fra båten. Jeg posisjonerte meg i fremre rekke på venstre side av feltet og fikk en helt ok start.
Ferden over Hardangervidda gikk veldig bra inntil jeg kom til Geilo hvor jeg merket at fredagens nydelige pastapartymiddag måtte ut. Det ble en selsom opplevelse oppover lia, men jeg følte meg 20 kilo lettere da jeg tok fatt på den siste biten av det første av fire fjell etter Geilo. Planen var å holde igjen oppover og trykke til på flatene og utfor. Jeg fortsatte å forsere meg oppover i feltet. Med en kombinasjon av litt gode/ gale utfor ferdigheter lå jeg på 15. plass inn til T2.
En god stund senere i tevlingen begynte magen å rumle noe voldsomt og jeg fikk en skikkelig knekk. Jeg prøvde å variere med sportsdrikk, vann, og gel, men det virket som jeg måtte ha i meg noe fast føde. Jeg fikk i meg en banan, men da kjentes det ut som at magen skulle eksplodere og jeg måtte krype til korset og begynne å gå. Og slik gikk det av og på med gåing og løping hele biten til legesjekken på 32,5 kilometer.
Mersmak tross alt
Da det var én kilometer igjen, innså jeg at jeg kom til å klare målet på under 12 timer og følelsene strømmet på og det var vanskelig å holde igjen både minner og tårer. Den siste biten ble den mest emosjonelle opplevelsen jeg har hatt på et idrettsarrangement. Det var bare et kaos av følelser. Glede, sorg, lykke, utmattelse, lettelse, trøtthet og tilfredshet, alt på en gang. Jeg klarte knapt å få ut et ord de første fem minuttene etter at jeg krabbet over mål kun ett minutt bak 10. plassen på tiden 11.52.18.
Det tok tre dager før jeg klarte å gå etter løpet og det føltes som jeg hadde blitt kjørt over av en lastebil i fra livet og ned i uken etterpå. På det tidspunktet fristet det særdeles lite å bli med neste år. Siden da har jeg vært syk i to uker, og det var først forrige mandag at jeg kunne begynne å trene igjen. Kroppen føles tung og jeg har fortsatt gnagsår og blå tær, men på en annen side så har denne enorme opplevelsen gitt mersmak også!