Krisesenter? Er det forsvarlig å ta med barn dit?
Nå skal jeg være litt kontroversiell og ta et skritt utenfor firkanten. Jeg vet ikke helt hvor vanlig det er å reklamere for den instansen jeg er i ferd med å reklamere for. Desto større grunn til å gjøre det, kanskje?
Ja, det er ikke bare forsvarlig – det er ofte det eneste riktige alternativet du har, og etter å ha lest innlegget mitt vil du kanskje forstå at det også er et ganske godt alternativ.
Jeg har vært frem og tilbake til krisesenter siden januar 2015. Situasjonen vår har dessverre artet seg på en måte som gjorde at det var nødvendig. Dette var ikke raske avgjørelser tatt på bakgrunn av vindretning og værforhold, men velbegrunnede avgjørelser tatt gjennom veloverveide vurderinger av relevante instanser, nært nettverk og meg selv.
Det første du må vite om krisesentertilbudet er at de har ulike tilbud, alt fra dagsamtaler til midlertidig bosted. Det å ha midlertidig bosted på et krisesenter forutsetter at du fyller visse kriterier. Fyller du disse, vil du raskt erfare at alle dine ideer og tanker om hva et krisesenter er trolig ikke helt holder vann.
For hvordan er det å bo på et krisesenter, egentlig? Helt krise? Hvordan er det å være barn på krisesenteret? Er ikke det i seg selv ganske traumatisk? Alle krisesenter er ulike, og jeg må trå forsiktig i det å skulle utlevere «mitt» for mye av sikkerhetshensyn.
Men jeg kan dele noen av våre personlige erfaringer. La meg beskrive litt av stemningen på et krisesenter. Dette kan være et lite glimt inn.
De ansatte er varme og oppriktige, de er profesjonelle medmennesker som tør stå sammen med deg i en situasjon du aldri hadde drømt om å skulle måtte stå i.
Det er ettermiddag. Formiddagen er brukt ute i parken i nærheten. Vi har hatt piknik på benkene, plukket blomster og matet ender. Det var det barna helst ville. Noen barn er tilbake fra barnehagen, de store barna har kommet hjem fra skolen, noen av mødrene fra jobb og alle har i tur og orden spist middag og falt til ro. Barna leker med hverandre, krangler med hverandre og hjelper hverandre. Mødrene veksler mellom å delta i leken og å sitte med en kopp kaffe like i nærheten. De snakker sammen om trass, bleieslutt, lekser og tenåringstrøbbel. «Hvor mye skjerm- tid har din nå?» En av krisesenterets ansatte stikker innom, og barna vil bare vise duplohuset de har bygget. Og synge en sang de kan. Og danse litt. Oi, hun kan hinke! «Vet du at…?» Så vil de bare gi en klem, eller vise det ørlille såret på den fingeren de ikke er helt sikker på hvilken er, eller vise noe på rommet.
Mødrene blir med inn på aktivitetsrommet og ler litt av hverandres tapre forsøk på vakre kunstverk, kanskje får de uttrykt noen av de grå følelsene, eller bare kost seg sammen med barna som helst maler alle andre steder enn på arket. Stemningen i gangen er lun. Sofaen har, som seg hør og bør, puter i alle retninger etter barnas romstering. Kjøkkenet dufter av deilige middager av ulik opprinnelse og kultur og man kjenner det langt ut i korridorene.
Iresepsjonen møter et vennlig fjes meg, hun kjenner meg og vet hvem jeg er – mer enn bare navn og nummer på rommet. «Hei, jeg skulle bare hen- tet litt bakepapir, jeg og jentene skal bake rundstykker til kvelds!» «Åja, er det tomt? To sek, jeg kommer med bakepapir. Hei jenter! Så gøy at dere skal bake! Kan jeg komme og smake etterpå? Jeg gleder meg allerede!»
Etter barna er lagt, kryper vi en og en inn i sofaen på stua med hvert vårt pledd og ser noe helt hjernedødt på tv som alibi for å sitte og skravle. Vi skravler om alt fra a til å, og hadde du ikke visst at bygningen du befant deg i het krisesenter, hadde du ikke visst at de menneskene du satt sammen med var der fordi de delte skjebne med deg. Voldsutøvere er ikke merket i panna, og det er ikke voldsofre heller.
De ansatte er varme og oppriktige, de er profesjonelle medmennesker som tør stå sammen med deg i en situasjon du aldri hadde drømt om å skulle måtte stå i. De tåler både skravlingen på stua, og de helt dype samtalene i enerom. «Fikk du byttet den genseren du kjøpte i feil størrelse til minsten?» For to timer siden snakket vi om hendelser jeg helst ville vært foruten. De har erfaringer i livets nyanser og kontraster, og de tar alle sider av deg på alvor. Nei, du er ikke alene. Nei, det er ikke bare du som tenker sånn. Ja, de har hørt det før. Ja, det er helt vanlig.
På krisesenteret jobber det egne barnefaglig ansvarlige. De har som sin oppgave å se til at barnas rettigheter og behov blir møtt, og å legge til rette for en god hverdag for barna mens de bor der. I praksis kan dette bety en rekke ulike ting, alt etter hvilken situasjon man er i, alderen på barna, og hva man har behov for. De har for eksempel samtaler både med barna, og med forelderen, de arrangerer ulike aktiviteter, og de koordinerer med relevante instanser.
Krisesenteret er døgnbemannet, og man blir godt kjent med dem som jobber der. Når jeg nå stikker innom for en prat er alltid det første spørsmålet «hvordan går det med jentene?», og den genuine opprømtheten over femåringens løse tann avslører at her er det mer enn bare låste dører og overvåkningskameraer som beskytter de små hjertene til barna som bor der. Kjærlighet og omsorg, pakket inn i profesjonelle, faglig kompetente bautaer.
Til deg som sitter og tenker «men kan jeg virkelig ta med barna mine?». Eller til deg som kjenner noen som sitter og tenker det. Svaret er ja, det kan du. Terskelen er høy, først for å tenke det, så for å vurdere det, og så for å gjøre det. La meg senke den ørlite ved å si at krisesenteret er spesialdesignet for at små superhelter skal få trygge, gode og opplevelsesrike dager. Eller bare ro, fred og flest mulig vanlige hverdager. Eller begge deler. Alt etter hva de trenger. Det er også spesialdesignet for at du som omsorgsperson skal være den beste varianten av deg, bli ivaretatt, styrket og rustet til rollen som mor i en ekstra utfordrende situasjon.