Halve sannheter om private i velferdstjenestene!

Atle Larsen skriver i Fædrelandsvennen 8. september om det han mener er dystre utsikter for helsestellet i hjemkommunen.

●● For det første snakker man utelukkende om «profitt» og tar til orde for at dette må forbys. Det man egentlig snakker om er utbytte. Profitt er det samme som overskudd og er helt nødvendig for å sikre arbeidsplasser og tilbudet til brukerne. Han gjentar myten om at eneste motivasjon for å drive private velferdsbedrifter er å kunne putte mest mulig av fellesskapets midler i egen lomme.

NHO Service organiserer mange av bedriftene som på vegne av det offentlige utfører helse- og velferdstjenester. Tjenestene som konkurranseutsettes er beskrevet ned til minste detalj hva gjelder krav til fagutdannelse hos dem som skal utføre tjenestene, innhold, tidsbruk, arbeidsvilkår, økonomisk stilling hos omsorgsbedriften, krav til lønnsomhet osv. Det er den offentlige oppdragsgiveren som avgjør hvem som skal utføre og hvem som skal motta tjenestene. De kontrollerer også med jevne mellomrom at de får nøyaktig den tjenesten de har bedt om. Her snakker vi altså om et tilbud som fortsatt er heloffentlig, men som i noen grad utføres av private, godkjente aktører.

Larsen har rett i at tariffestet minstelønnen er lavere i private og ideelle bedrifter enn i det offentlige. Det han glemmer å fortelle er at det ikke er noen som mottar minstelønn, slik den fremgår i tariffavtalen. Man konkurrerer ikke bare om oppdrag. Man konkurrerer om kompetansen også, og da må vilkårene være konkurransedyktige. Det sier seg selv.

Når Atle Larsen trekker frem den gamle historien om veiingen av bleier i svenske Carema unnlater han å opplyse hva som var årsaken til at man veide bleiene de gamle brukte. Grunnen til å veie var å sørge for at vedkommende fikk riktig dimensjonerte bleier som medførte at han eller hun hadde det så komfortabelt som mulig. Ikke ulikt det små barn får etter hvert som de blir større og trenger bleier med annen kapasitet enn da de var nyfødte. Det er grundig tilbakevist at veiingen av bleier hadde noe som helst med å spare penger å gjøre.

Debatten om dette må handle om å få til et best mulig tilbud, ikke om ideologi. Hvorfor er det greit at den som bygger sykehjemmet tjener penger, de som vasker der tjener penger og de som leverer maten tjener penger, men ikke de som driver det? Lønnsomme bedrifter er en forutsetning for innovasjon, sikre arbeidsplasser og et godt tilbud. Det private og offentlige må utfylle hverandre og det er den gode miksen vi må jobbe for å få til.

Min oppfordring til Atle Larsen og hans meningsfeller er å legge bort ideologien og heller bidra til at vi sammen gir våre gamle, våre syke og våre barn det beste tilbudet vi kan. Det fortjener de!