På ville veier
Det er fredag morgen. Klokka er halv seks og det er mørkt.
●● Jeg kjører riksvei 461 mellom Brennåsen og Kilen i Finsland. Målet er parkeringsplassen der, ikke langt fra Joker-butikken og hvor arbeidsdagen min skal starte. Derfra skal mennesker transporteres til øst og vest, til skole og arbeid, og bussen bør være mest mulig presis.
Bussen «overnatter» der oppe. Nært inntil bebyggelsen. Nabolaget er vant med å bli vekket av den blå bussen som startes der hver morgen klokken seks, for så å kjøre i posisjon. Ruta starter ved Røyrås, for så å kjøre folk til byen. En blå tråd gjennom bygda som medfører stort ansvar for sjåføren, som denne dagen er meg.
Klokka var satt til å ringe halv fem denne morgenen. Søvndøsig på med uniformen og en rask frokost. En lang arbeidsdag styrt av rammer innen kjøre- og hviletid følger ved.
På vei mot Kilen, i privatbilen, passerer jeg Nodeland. Der, i femtikilometersonen, havner jeg bak en sneglekjører. Jeg er fanget av forsiktigheten og det irriterer. Samtidig vet jeg at en yrkessjåfør skal fremstå eksemplarisk og legger meg bak. Jeg håper på at vedkommende snart vil slippe meg forbi. Der i mørket, tidlig på morgenen, følger vi hverandre oppover mot Hortemo, men så svinger den av og blir borte. Jeg får veien alene.
Det synes fritt frem og ingen hindring. Jeg ser på klokka. Kort tid til jeg skal starte bussen, starte motoren og gjøre den klar for en ny arbeidsdag, Hortemo passeres. I enden av den lange sletta kommer jeg til Blomsterveien og fremdeles 50 kilometersone. Et mørkere område, hvor gatelyset oppleves dunkelt mot den mørke asfalten. Så skjer det. Uten noe forvarsel. En fornemmelse av noe på vei ut i veibanen, som en skygge. En trafikal utfordring uten refleks-vest eller lys. En svær kropp som jumper frem foran bilen min. Så kaster den seg rundt. En reaksjon den utøver etter lyden fra min panikkbrems, lyden fra gummi mot våt asfalt. Selv fanges jeg av setebeltene og registrerer effekter som kastes rundt i bilen. Rattet blir dratt maksimalt mot høyre og den store, tunge skyggen av en hest på ville veier går klar. Hva om det hadde vært 70-sone, 80-sone eller enda mer?
Begge stanser vi opp noen ti- endedels sekunder. På hvert vårt vis aksepterer vi hverandres tilstedeværelse. En livsfarlig grensegang, men begge nok reddet av tilfeldigheter.
Hesten, sikkert nok et dyr som har ønsket seg en grønnere tilværelse en det dens innhengning på motsatt side av veien representerer. Der noen har et ansvar. Så er det jo slik at det ikke alltid er grønnere på andre siden av gjerdet. At man nok heller bør forholde seg til det man har. Veiledet av politiet og NRK denne dagen, så gikk det greit til slutt.