Solid og velskrevet
DOKUMENTAR «Svartmaling. Kriminelle bygger Norge»
Einar Haakaas Kagge
Ofte kan jobben som journalist gi en følelse av utilstrekkelighet. Man skildrer små fragmenter av virkeligheten i enkeltartikler, og savner formater hvor de større sammenhengene kan fortelles.
Jeg minnes noen av enkeltartiklene Einar Haakaas har skrevet om kriminalitet i arbeidslivet som gode og velskrevne avsløringer. Men når man le- ser dokumentarboka «Svartmaling», er det lett å være glad for at journalisten har tatt i bruk bokformatet.
Det er mye tristesse når man skildrer arbeidsforholdene til dem som murer og maler norske bygg som skal reises eller pusses opp. Men det kan være store penger i å organisere det som foregår, og det oppstår en del pussige situasjoner.
Opprullingen av virksomheten til en «falsk» italiener vekker lattermusklene. Han hadde blant annet jobbet med statsministerboligen i Ikognitogaten. Ikognito betyr å operere med et påtatt navn som tjener til å skjule det virkelige. Denne «italieneren» hadde ikke mindre enn fem falske identiteter. Den ekte viste seg å være kosovoalbansk.
Mye av arbeidsmarkedskriminaliteten foregår på private byggeprosjekter, men vesentlige deler har offentlig sektor som byggherre. Haakaas skil- drer kriminelle som har jobbet for politiet, Forsvarsdepartementet, på Regjeringskvartalet, og med oppussing av skoler og kirker og selveste Eidsvollsbygningen.
Mange av pengesporene fører til Balkan, og de fleste trådene Haakaas nøster i leder oss til albanske nettverk.
«Svartmaling» er godt researchet og godt fortalt. Det kan på sett og vis leses for spenningens skyld. Men når man skjønner at dette ikke er fiksjon, melder det seg fort et ønske om en ganske grunnleggende opprydding i denne delen av norsk arbeidsliv.