Med «hakeslit» på sleipe stokker

Arbeidsdagene var 10-15 timer lange. Våte på beina var de støtt, og vår og høst ble buksene stive av frost. Når som helst risikerte de et bad i elva. Da var det en fordel om noen var i nærheten med en båtshake og fisket dem opp igjen.

Åvære tømmerfløter var slett ingen spøk. Du skulle være kjapp i beina og klare å holde balansen på sleipe tømmerstokker om du ikke skulle bli til latter for kolleger som mer enn gjerne ville ha noe morsomt å snakke om over kaffekoppen om kvelden.

Men samtidig var samholdet godt. Og betalingen såpass bra at mange var og ble fløtere livet ut.

«Han hadde så inderlig rett, den over 80 år gamle tømmerfløteren med over 50 års «hakeslit» bak seg. Han stod på det vakre tunet sitt oppe på Birkeland og så nedover mot Flaksvatn som lå tomt, svart og stille. «Det er så trist, så trist», sa han. «Tenk på alt det liv og all den virksomhet der var for 50 år siden». Han ble blank i augo og la til: «Flotararbeidet, det var eit gildt arbeid.»»

Dette skriver Tønnes Hagestad i boka «Fløtningens historie i Otra og Tovdalselva». Han hadde selv vært fløter i godt og vel en mannsalder, så han visste hva han snakket om.

Men farefullt kunne det være. Og nære på mange ganger, særlig når store tømmerfloker skulle løses opp. Ja, enkelte ganger var det så ille at det måtte dynamitt til for å få fart på det hele, gjerne midt ute i elven.

Jobben med å få sprengstoffet på plass ble gjerne overlatt til formannen. Og det fortelles om en av formennene i Tovdalselva at han hadde gjort klart dynamitt og lunte for å feste den under en stygg «lastebråte» midt ute i de skummende vannmassene. Men først måtte han slå lens og ble litt forsinket. Så - akkurat i det han var i ferd med å gå ut - kom det et kraftig smell fra floken, og alt tømmeret fór ned fossen med bulder og brak. «Da ble det stilt i karaflokken», skriver Hagestad.

Likevel, man vet bare om et par dødsfall. Ett av dem var av det mer kuriøse slaget, om man kan kalle det det. I august 1870 var det et veldig tordenvær, og avisene kunne berette om en sørgelig «Ulykke paa en Flaade i Torrisdalselven ved Venneslands Bom.» En fløterformann «rammedes af en Lynstraale og dræbtes i samme Øieblik.»

«TYDDEBÆRVIND»

Om det lurte farer både her og der – de aller fleste fløterne kunne jo ikke svømme - var det på mange måter et fritt liv, til dels styrt av vær og vind. Blant fløterne ved Vennesla bom ble sønnavinden ofte kalt «Tyddebærvind». Når den dukket opp, drev tømmeret feil vei: nordover og bort fra skilleplassen.

En gang kom en fløtningssjef opp fra byen for å se hvordan det gikk med arbeidet. Han så mye last, men fløterne var søkk borte. En eldre mann kunne fortelle at fløterne var dratt for å plukke tyttebær! En uke etter kom fløtningssjefen igjen, men heller ikke da var det noen å se. Den gamle mannen sa da: «Det er tyddebærvind i da au!»

Tømmerfløting har lange tradisjoner. Alt før Svartedauden ble det drevet fløting i Drammensvassdraget. Etter hvert som skogene langs kysten ble uthogd, ble fløtingen en nødvendighet.

MANGE SMÅ SAGBRUK

Otra er 245 kilometer lang fra Sessvatn ved Hovden og ned til Kristiansand. Nedbørsfeltet er på 3740 km2. En stor del er høyfjellsvidder der snøen ligger lenge, noe som stort sett ga en jevnt fordelt vannføring utover våren og sommeren for fløtingen.

Til sammenligning er Tovdalselva 143 km lang fra Straumsfjorden til utløpet i Topdalsfjorden. Nedbørsfeltet er på omtrent 1800 km2, litt mer enn halvparten av Otra. Elva har ikke tilløp fra store høyfjellsvidder, så de store flommene er regnværsflommer. Før de store reguleringene var dermed fløting vanskelig.

Alt fra 1500-tallet var det en rekke små sagbruk langs Otra. Den første fabrikken ble bygget i 1804, dette var en papirmølle ved Fennefossen i Hornnes. Den driftige Hans Nielsen Hauge kom med idéen om å bygge den.

Nå skal vi ikke gå i detalj om alle industri- og kraftutbyggingene langs elva, bare sitere Hagestad på at verst ble det for Otra da kraftstasjonen ved Brokke kom og det gamle elveleiet ble tørrlagt tre-fire mil. «Det ble etter hvert klart for alle at elvevannet i Otra i framtida ville få andre oppgaver enn å bære frem tømmer for menneskene,» skriver han.

Men i den tiden fløtingen gikk «normalt», var timeplanen som følger: Fra Bykle begynte man med et «følle» hvert år, når bare vannstanden tillot det. Tømmeret nådde Flårenden mellom Valle og Brokke en gang utpå forsommeren. Herfra ble det kalt «sommerfølle.»

Sommerfløtingen tok med nymerket last dersom den var levert 1. juli og «følla» ikke hadde passert leveringsplassen. Fløtningen i elva var mest «løsfløting». Men enkelte steder, som i Byglandsfjorden og Kilefjorden, brukte fellesfløtingen store slepebåter til å trekke ringbommene nedover vassdraget.

Underveis var det sorteringsbommer og skilleplasser. Nere Nerhus fortalte til Hagestad at han begynte som «fosskar» i 1932 og fikk fem kroner dagen, noe han syntes var veldig gjevt. Dette tilsvarer 185 kroner i dag.

Vi tar noen syvmilssteg og beveger oss ned til Vennesla bom. Den spilte alltid en viktig rolle for fløtningen. Når det ble bygget bom der, vet man ikke helt, men første gang den er nevnt i offentlige papirer, er i 1665. Gården Bommen på vestsiden av Venneslafjorden er omtalt på 1660-tallet, så det skulle tyde på at det har vært bom over fjorden lenge før den tid, mener Hagestad.

Vennesla bom var det viktigste stengselet i hele elva. Kanskje var det fra først av et felles tiltak, men snart kom bommen i enkeltmannseie. Den første kjente eieren var Arent Tønnesen i Kristiansand som ved et kongebrev i 1671 fikk rett til å kreve avgift av den lasten som passerte. Bompenger er ikke av ny dato!

IVRIG DUGNADSGJENG

Det er hektisk aktivitet på Bommen – som nå er blitt museum – når vi ankommer en dugnadsdag. Motorklipperne freser, og det ryddes i busker og bed. Så ser det da også ut som det rene parkanlegget rundt den rødmalte bygningen, trolig Vennes- las eldste.

Tore og Erna Robstad i Bommens venneforening forteller engasjert om det velholdte huset til bomfuten og en del av dem som arbeidet med tømmeret i fjorden. Det ble bygget i det Eilert Sundt kalte «den Mandalske stueform». Av raritetene er en liten luke i stuetaket slik at litt av ovnsvarmen kunne komme opp på loftet.

– Vi er vel 20-30 stykker i foreningen, og åtte-ni er aktive. Mange er oppi årene, så det hadde vært flott å få inn yngre krefter, sier de.

Etterspørselen etter tømmeret som kom nedover elva, var stor. Særlig nederlenderne var storforbrukere, en by som Amsterdam skal jo mer eller mindre være