Ungdomskriminalitet er symptom på mangelsykdom

Barn og unge som begår kriminelle handlinger lider nesten alltid av en mangelsykdom: Mangelen på anerkjennelse og gode opplevelser.

En tolvåring selger ikke hasj dersom et sunt miljø dekker behovene hans. Om tolvåringen blir voldelig, er det fordi vi har tillatt at han påvirkes av grupperinger der vold gir anerkjennelse og respekt – og oppmerksomhet. Barn skiller ikke mellom positiv og negativ oppmerksomhet hvis behovet er sterkt.

En tiåring som prøver å skrive en stil, men uroer seg over en vanskelig situasjon hjemme, er mer opptatt av trygghet enn ortografi. Behovet for trygghet har større kraft enn målet om å unngå stavefeil noensinne vil ha. B arn fra hjem som ikke leverer privilegier som tilhørighet og kjærlighet, har et sterkt behov for å oppleve dette på andre arenaer. Om du vokser opp i et miljø der du ikke blir sett, vil selvbildet ditt brytes ned. Du trenger anerkjennelse for å føle at du har en egenverdi. Uten denne opplevelsen blir det naturlig å lete utenfor familien, skolen og klubben, også i miljøer der folk ikke vil deg vel: Folk som roser deg når du gjør de gale tingene.

Forfatterne av denne teksten underviser i barne- og ungdomsarbeiderfag for Menko, en opplæringsbedrift som utdanner voksne, og som har kursdeltakere

Om du vokser opp i et miljø der du ikke blir sett, vil selvbildet ditt brytes ned. Du trenger anerkjennelse for å føle at du har en egenverdi.

med alle slags bakgrunner – også kriminell bakgrunn. Disse menneskene sitter på kunnskap og erfaringer som gir dem en unik forståelse for vanskeligstilte barn og ungdommers situasjon. E n av våre tidligere kursdeltakere, Abel, har mange gode svar når vi diskuterer forebygging av kriminalitet og håndtering av de yngste kriminelle. Alle mennesker, uansett alder, påvirkes likt av et knippe viktige behov kjent fra Maslows pyramidemodell. Kort forklart fungerer det slik: Er ikke behovene tilfredsstilt vil våre handlinger bli styrt av dem, med hensikt om å bryte opp vonde følelser av mangler eller tomhet. En som er tørst, har en sterk motivasjon for å få tak i noe å drikke. Måten personen løser dette på avhenger av hans forutsetninger og muligheter; han gjør det rett og slett på den måten han kan.

– Problemet er mangel på gode opplevelser, sier Abel. – I min ungdom arrangerte politiet turer der vi fikk gode opplevelser sammen. Da var det ikke slik at de bare var noen som skulle ta oss. Da jeg var tretten jobbet jeg med søppelplukking, noe som opplevdes samfunnsnyttig. Jeg kjente mestring og verdighet, forteller han.

I Abels ungdomstid var det 4-5 ungdomsklubber i nærområdet. I dag er behovet større, men tilbudet nærmest fraværende. P edagogikkfaget forteller oss at barn og ungdom må forstås ut fra sine behov. Motivasjonen bak ”problematferd” er svært ofte at behov som av årsaker utenfor barnas makt, ikke kunne bli tilfredsstilt på noen annen måte. Den danske familieterapeuten Jesper Juul sa det best: «Barn oppfører seg bra hvis de kan.»

– Når ungdommer som har falt utenfor samfunnet, blir møtt som problemer, føler de seg som problemer og blir problemer. Vi må forstå bakgrunnen for at de havnet der de er, og møte dem med muligheter, sier Abel, og setter her ord på noe helt sentralt. Vi må oppdage, utforske og forstå dem. Alt barnet egentlig behøver oss til, er å anerkjenne følelsene bak atferden – og hjelpe dem med å håndtere dem på en måte som faktisk kan løse problemet.

Slik kan vi konstruktivt dekke behov de kanskje ville søkt destruktive løsninger på dersom de ble drevet til det. B ehovet for medvirkning i egen tilværelse er et sosialt behov, og innebærer opplevelsen av tilhørighet gjennom en reell mulighet til å påvirke gruppa man er en del av – enten det er i barnehagen, vennegjengen, skolen eller som borger i samfunnet. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvorfor det hos ungdom springer fram et behov for å ta styring over sitt eget liv. Og det er ikke rart at forsøkene deres ofte fører dem ut i vanskeligheter når de aldri har fått erfare hvilket ansvar frihet innebærer i trygge rammer.

I vårt møte med barn og ungdom skal vi alltid handle ut fra tanken om at vårt mandat ikke er å irettesette dem for deres handlinger, men snarere å undre oss over deres atferd. G jennom anerkjennende kommunikasjon knytter du deg selv til barnet – og barnet til verden. Du er med på å danne mennesker som vet at de blir hørt, sett og forstått, og som vil ha en lengre vei til vold og kriminalitet, og en kortere vei til å bruke hodet og stemmen. Hvis vi ønsker at barn og ungdommer skal henvende seg til våre institusjoner med sine problemer og behov, må vi kontinuerlig, og helt fra småbarnsalderen av, bevise overfor dem at vi er tilliten verdig. Tillitsforholdet vil vokse seg sterkere hver gang det bekreftes, og i ungdomsalder og voksenliv vil det være internalisert. Da har vi som samfunn nådd målet.

Slik er det vi må tenke, og slik er det vi må handle. Det koster ikke mange penger. Det krever ikke lang planlegging. Det krever bare engasjerte omsorgspersoner som gjør jobben sin.