Benestads uvitenhet

Bystyrerepresentanten Petter Benestad vil frata Menigheten Samfundet det han kaller «støtten» til denne menigheten (Fvn 11/9).

●● Det er forstemmende å se den uvitenheten som råder hos en del politikere om denne saken. Ikke bare lokalt, men også sentralt. Allerede uttrykksmåten «støtte» er feilaktig. Denne ordbruken gir inntrykk av en velvillig offentlighet som gir støtte til formål man finner støtteverdige. Det er feil.

For dette er tilbakebetaling av kirkeskatten – eller mer presist: kirkedelen av den alminnelige skatten – til tros- og livssynssamfunn som ikke tilhører Den norske kirke. I lovverket kalles det derfor «tilskudd», og i forarbeidene (fremfor alt Dissenterlovenkomiteen av 1957) avvises begre- pet «støtte» eksplisitt. «Ikke gaver eller støtte,» skriver komiteen, «men refusjon.» Bør ikke politikere bruke rett begrep?

Ordningen ble innført ved Dissenterloven av 1845 og revidert ved Trossamfunnsloven av 1969, begrunnet med at skattebetalere som tilhørte et annet tros- eller livssynssamfunn enn Statskirken, heller ikke skulle være med å betale for den. Benestads forslag betyr derfor å konfiskere midler som tilhører andre.

Man kan selvsagt mene hva man vil om Menigheten Samfundet og dens teologi. Men å diskriminere meninger og bruke økonomisk press til å tvinge igjennom endringer, minner mer om intoleranse og ideologisk diktatur enn om et liberalt samfunn: Fordi dette trossamfunnet ikke mener som oss, skal det straffes ved å tvinges til å medfinansiere Statskirken! Tankegangen er absurd, og det er pinlig at mange politikere ikke skjønner noe så elementært.

Benestad foreslår dialog. Det er bra. Det er veien å gå. Men det økonomiske riset bak speilet: å stjele deres penger fordi de har upopulære meninger, er en uverdig måte å gå frem på. Ordføreren må naturligvis avvise dette kontant. Og fra partiet Venstre bør vi kunne vente et dementi og en offentlig beklagelse. LEIF-AAGE TØNNESSEN