Barnefattigdom – en sosialarbeiders perspektiv
Det har skjedd en dramatisk økning i antall fattige barn i Norge. Nær 100 000 barn vokser opp i en familie med vedvarende lav inntekt. Dette er en tredobling i løpet av de siste 10 årene.
Dette skjer til tross for at Norge har bygget opp et velferdssystem som skal inkludere alle og sikre et tilstrekkelig livsgrunnlag for alle borgere. I Aust-agder har vi klare utfordringer ved at fylket ligger over landsgjennomsnittet og det er stor sprik i omfang av fattigdom i de forskjellige kommunene.
En stor, norsk studie av barn som vokser opp i familier med lave inntekter ble for noen år siden gjennomført av forskningsinstituttet NOVA i samarbeid med Norske kvinners sanitetsforening. På den positive siden ser vi at de aller fleste barn som vokser opp i familier med lave inntekter i stor grad har godt forhold til foreldre, venner og skole – og er med i fritidsaktiviteter på lik linje med andre barn. Men der en fant forskjeller mellom de fattige barna og barn fra andre familier, gikk disse alltid i disfavør dem med lave inntekter. Vi vet at barn som vokser opp i fattigdom har færre muligheter enn andre barn. De har større sjanse for å mislykkes på skolen og i arbeidslivet. De er mer utsatt for helseproblemer og uførhet og risikerer generelt å bli marginalisert og utstøtt i samfunnet. Da fattigdommen er lite synlig i vårt land, er det lett å glemme hvilke utfordringer dette gir oss. rendalsuka markerte innledningen til valgkampen. Det var gledelig å se at barnefattigdom ble tatt opp gjennom flere arrangement. Selv om den sittende regjeringen skryter av at de leverte den første strategiplanen mot barnefattigdom, er det urovekkende å se at de nå forsøker å bortforklare den store økningen i barnefattigdom ved å velge andre fattigdomsmål som pynter på tallene. Ved å trekke inn verdien av mottatte tjenester vil antallet barn som lever i familier med vedvarende lave inntekter gå ned, men det endrer ikke realiteten at disse familiene har lite penger å rutte med, og at det i stor grad begrenser barnas muligheter på en rekke arenaer.
Derfor er det alarmerende at forskjellene øker i landet vårt og at dagens regjering ser ut til å fortsette på den linja med sine forslag om skattereduksjon for de rikeste.
AVi vet at tre grupper er særlig utsatt for å havne i lavinntektsgruppa. Det gjelder enslige forsørgere, personer med innvandrerbakgrunn og personer som står utenfor arbeidslivet. Å komme i arbeid er den beste veien til å komme ut av en fattigdoms situasjon. Derfor har myndighetene satset på «Arbeidslinja» – og i tilknytning til dette lagt vekt på utdanning som vei til et stabilt arbeidsliv i voksen alder. Problemet er at det ikke er plass for alle i et krevende arbeidsliv. Mange mangler forutsetningen, og en betydelig andel har helsemessige vansker som setter dem utenfor. Disse familiene må sikres tilstrekkelige inntekter, og dette kan vi bare gjøre gjennom fordelingspolitikken. Derfor er det alarmerende at forskjellene øker i landet vårt og at dagens regjering ser ut til å fortsette på den linja med sine forslag om skattereduksjon for de rikeste.
En annen tendens er at ansvaret for fattigdommen legges tilbake på foreldrene. De er ikke gode nok foreldre, stimulerer ikke nok og følger ikke opp barna tilstrekkelig verken i skole eller fritid og så videre. Dette blir da begrunnelsen for hvorfor fattigdommen reproduseres fra generasjon til generasjon. Sjelden stilles spørsmålet om hvilket overskudd kan vi forvente at foreldre har hvis de går i konstant bekymring for om de har penger til strømregninga og nok mat i kjøleskapet til å dekke barnas behov. Da hjelper det lite med et kurs i foreldreferdigheter. Fattigdom handler om mangel på penger, og det løses gjennom fordelingspolitikk og ikke pedagogikk. arnetrygden er et viktig bidrag til å gi forutsigbarhet for familier som lever med lave inntekter. Denne ble i sin tid innført, ikke som en trygd, men som samfunnets kompensasjon til barnefamiliene for kostnadene som følger med å forsørge barn. Problemet er at denne har stått stille i 20 år. Nå er det nylig levert en offentlig utredning der flertallet konkluderer med at barnetrygden bør være behovsprøvd. Dette er stikk imot ønskene til familiene som trenger den mest. Ved at alle med barn under 18 år mottar barnetrygden er dette en
Buniversell ordning som ikke stigmatiserer. Hvis denne blir gjort behovsprøvd, vil dette slå beina under forutsigbarheten, kreve mer byråkrati og det vil dessuten skape et uheldig skille mellom de svakest stilte og de nest svakeste – de som faller utenfor maksbeløpet og kanskje ser at de må holde andre inntekter på et lavere nivå for å komme inn under gruppa som mottar høyeste ytelse – altså det vi kaller en fattigdomsfelle. Den norske velferdsstaten har bygget på generelle eller universelle ordninger. Og dette har vist seg som en svært hensiktsmessig måte å tilnærme seg sosial ulikhet på. Det vi trenger nå er en regjering som viderefører disse ordningene og fører en politikk med vekt på rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. Det gjør man ikke ved skattelettelser til de rikeste.