Sterkt berørende og bevegende
Fire kvelder spilles La Traviata i Kilden og premieren lørdag var både storslått og bejublet av et tusentallig publikum.
La Traviata av Giuseppe Verdi Libretto: Francesco
Maria Piave Kristiansand Symfoniorkester Kristiansand Operakor Kilden Vokalensemble Sangstudenter fra UIA
Violetta: Kari Postma Alfredo Germont: Adam Frandsen Giorgio Germont: Audun Iversen Dirigent: Giordano Bellincampi Regi: Ingrid Forthun
Kormester: Ursa Lah
Emosjonelt er moteordet som brukes når sterke følelser er i sving. Så da var vi for eksempel et tusentalls mennesker som hadde det veldig emosjonelt i Kilden lørdag kveld. Selv vil jeg foretrekke å si at Verdis opera La Traviata, når den fremføres godt, evner å kalle på de store følelser, både de såre, de vonde og de glade og ikke minst de triste. Slik var det i Kilden lørdag kveld. Rett nok er det i overkant latinske følelser som utspiller seg på scenen, men vi nordboere kan vel saktens være litt latinske vi også, i alle fall inni oss. «Ingen skal forlate dette huset uberørt» heter det i Kildens motto. Og sannelig, jeg var nesten i overkant berørt da jeg dro fra huset lørdag kveld.
En nær fullsatt konsertsal fikk del i en operafremførelse av høyeste kvalitet. Denne versjonen har et sjeldent sterkt fokus på selve musikken. Kall den semi-scenisk, konsertant eller, som det heter på programheftets forside; gallakonsert. Det er nemlig ikke på opera-scenen det foregår, men i konsertsalen, med koret bakerst, orkesteret på podiet og solistene fremst på scenekanten. Så kunne man kanskje tenke at dette blir en sånn stillestående rett-oppog-ned opera, som man en gang i blant kan se selv på en ekte ope- rascene. Men dette er en fullverdig operaproduksjon, og det skyldes de talende regigrep som blir tydelige allerede under ouverturen.
Handlingen er like enkel som den er tragisk. Alfredo Germont kommer fra en fornem familie i Provence. Han forelsker seg i den viltre, ja faktisk forvillede, Violetta – kurtisane i Paris. Forholdet ødelegger familien Germonts ære, og pappa Giorgio Germont overtaler Violetta til å gi Alfredo kurven, noe hun motstridende går med på. De gjennomlever begge kjærlighetens ulykke, og da Violetta er i ferd med å dø av tuberkulose, finner de hverandre igjen og hun møter døden i det de sammen finner tilbake til den største kjærligheten. Kari Post- ma (Violetta), Adam Frandsen (Alfredo) og Audun Iversen (Giorgio) er ubestridt enere på scenen. Alle tre har stemmekvalitet til å fylle de største rollene, og de er skuespillere som gir figurene liv til å tro på.
I den enkle men likevel talende regien som er lagt på det hele, gjør de levende både de øyeblikk av lykke som er der, og ikke minst tragediens dybde. Så er vi vant til at orkesteret imponerer under Bellincampis ledelse, og det gjør også det fantastiske koret. Og en rekke mindre solist-roller er besatt dels av korister, dels av Uia-studenter. Helheten er førsteklasses opera. Jeg savnet ikke sceneversjonen et øyeblikk.