Å være eller ikke være i EØS – det er spørsmålet i arbeidslivet
Kan Norge bevare et trygt og anstendig arbeidsliv som Eøs-medlem? Nei, sier Boye Ullmann. Ja, sier Jonas Bals. Begge vet hva de snakker om.
Den ene er utdannet verktøymaker. Han tråkker ubedt rundt på Oslos byggeplasser for å overbevise polske rørleggere og litauiske tømrere om at de må melde seg inn i fagforeningen. Det er stangfiske. Boye Ullmanns seige kamp mot sosial dumping er ikke en jobb for folk som trenger applaus i hverdagen. Kreftene henter Fellesforbundets aktivist i et sterkt Nei til EU/EØS-ENGAsjement.
Den andre er utdannet maler. Han har også trasket rundt på byggeplasser med vervebrosjyrer og blitt overveldet. Fag- bevegelsen trenger hjelp fra politikken, tenkte han - og meldte seg inn i Arbeiderpartiet. I dag er han Jonas Gahr Støres rådgiver i arbeidslivsspørsmål. Jonas Bals er overbevist om at sosial dumping må bekjempes både på norsk og europeisk nivå – og ved å teste Eøs-avtalens grenser.
NESTEN-MEDLEM
Norge har vært nesten-medlem av EU siden Eøs-avtalen trådte i kraft i 1994. Nesten ingen diskuterer EØS i den generelle politiske debatten. Men i fagbevegelsen er dette blitt en kjempesak. På de to siste Lo-kongressene har ledelsen hatt sin fulle hyre med å stagge alle som vil at Norge skal si opp avtalen. Hvorfor er det blitt sånn?
Jonas Bals:det er blitt mer usikkerhet, mer midlertidighet og mer utsatte arbeidsforhold i kjølvannet av stor arbeidsinnvandring og tunge trender i landene rundt oss. Vi kan ikke forstå dette uten å forstå Eøs-tilknytningen vår.
Boye Ullmann: Dette er en politikk Brussel og EU ønsker. De vil gjøre Europa mest mulig konkurransedyktig overfor Asia og USA. Som min tidligere konsernleder sa, selv om bedriften gikk med dundrende overskudd: «Ni måste komma i håg at lönerna i Väst-europa måste halveras, och så må dom lite upp i Öst-europa». LO krevde nulltoleranse for sosial dumping for å si ja til EØS og hadde en pakke med 15 krav som skulle løse alt. Det var ikke måte på hvor pyntet den brura var. Selvfølgelig lot kravene seg ikke oppfylle.
BARE ET PLASTER?
Bals: Fagbevegelsen krevde en lov om allmenngjøring av tariffavtaler for å kunne forsvare lønns- og arbeidsvilkår da EØSavtalen ble innført. Den ble så vidt vedtatt i Stortinget. Men særlig Frp sa klart fra: Denne loven ville ødelegge det bes- te med hele Eøs-avtalen, nemlig at arbeidere skulle konkurrere direkte med hverandre på lønn. Vi hører sjelden sånt fra den norske høyresiden i dag. Det er et tegn på at vi også har hatt mange seire. Særlig har vi avverget framveksten av en stor, permanent gruppe arbeidende fattige, som er blitt normalt andre steder i Europa.
Ullmann: Noe er gjort, selv om det er for lite. Hvis pasienten blør og noen tilbyr plaster, tar du jo imot. Men for at Ap skal gjøre noe, er presset fra fagbevegelsen helt avgjørende. Det blir rystelser i Ap-ledelsen når du kjører noe om EØS. Men da rydder de også plass til ting de ikke egentlig hadde tenkt å gi. Vi sloss mot EUS tjenestedirektiv og fikk solidaransvar. Vi ville ha veto mot EUS vikarbyrådirektiv og fikk likebehandling.
– Hva står på spill for det norske arbeidslivet?
Bals: Mitt fag, malerfaget, har på kort tid blitt et fag
som norsk ungdom ikke søker seg til lenger, og der lønningene ikke holder tritt med resten av byggebransjen. Verken byggebransjen eller bemanningsbransjen selv har vært i stand til å håndtere frislippet av bemanningsbransjen på noe som helst vis.
MYE INNLEIE
Undersøkelser på 59 byggeplasser i Oslo og Akershus i år viste at nesten fire av ti arbeidstakere var innleide. For to år siden var det under to av ti. Mange av aktørene er ikke medlem av arbeidsgiverorganisasjonen NHO. Store underentreprenører henter inn øst-europeiske arbeidstakere som ikke får lønn mellom oppdrag, som ikke får betalt for overtid, som ikke har ryddig arbeidstid og som mangler oppsigelsesvern. Hvorfor er det så mye sosial dumping i byggebransjen, egentlig?
Ullmann: Den har aldri vært rosenrød. Men til og med under høyrebølgen på 80-tallet måtte AS Svindel & Sveis selv bevise