Mer Merkel – men med hvem?
Det er valgkampinnspurt i Tyskland foran valget til ny forbundsdag kommende søndag.
Valget er uspennende og spennende på én gang: Alle meningsmålinger gir flertall til forbundskansler Angela Merkels kristeligdemokratiske parti CDU sammen med søsterpartiet CSU fra delstaten Bayern. Samtidig er det like sikkert at CDU/ CSU ikke vil få flertall alene. Siden det i Tyskland ikke er noen tradisjon for mindretallsregjeringer, blir det spennende spørsmålet: Hvem skal Merkel regjere sammen med?
En videreføring av dagens koalisjon, der Merkels CDU/CSU danner regjering sammen med sosialdemokratene (SPD), er en mulighet. Samlet vil disse partiene nærmest garantert ha flertall. Men sosialdemokratene er lite lystelige på en ny periode med Merkel som sjef. Partiets ministre mener de har gjort en solid jobb i regjering – med innføring av minstelønn, vedtak om kvotering av kvinner i bedriftsstyrer, et betydelig utdanningsløft, høyere pensjoner, bedring av helsetjenestene og vedtak om likekjønnet ekteskap. Problemet sett fra sosialdemokratenes side er at regjeringssjef Merkel får det meste av æren, mens SPD har lite igjen for anstrengelsene – aller minst i form av velgeroppslutning.
Kort tid før valget ser det nemlig dårlig ut for sosialdemokratene. Partiet, som opplevde en kraftig opptur rett etter at Martin Schulz ble utpekt som ny partileder og kanslerkandidat i vinter, har nå bare 20-24 prosent oppslutning på meningsmålingene. Blir valgresultatet like dårlig, kan partiet foretrekke å gå i opposisjon. Etter mange tapte valg er da tida inne til å gå i seg selv og gjennomføre et grundig generasjonsskifte.
Uansett finnes det knapt mulige koalisjoner med SPD i førersetet. En regjering sammen med De grønne, som i 1998-2005, er milevidt fra et flertall – også om man skulle innlemme venstrepartiet Die Linke. Heller ikke en koalisjon med De grønne og det liberale fridemokratiske FDP ligger an til å få flertall.
Da ser det lysere ut på Merkels side: Et flertall med FDP eller De grønne er innen rekkevidde. Valget av det ene eller andre av disse to partiene som samarbeidspartner er også et viktig veivalg for CDU – og dermed også for Tyskland og Europa. Med FDP har kristeligdemokratene tidligere regjert over lange perioder, blant annet i 16 år (1982-98) med Helmut Kohl som kansler. En ny periode med FDP vil trekke kristeligdemokratene mot høyre, mens en regjering med De grønne ville holde CDU nær sentrum. Det er nemlig der CDU befinner seg nå, etter 12 år med Merkel som kansler og hele 17 år som partileder. Merkel, som etter alt å dømme stiller til valg for aller siste gang, har ført partiet mot sentrum. For eksempel er familiepolitikken nå langt mindre konsentrert omkring den tradisjonelle kjernefamilien. Merkel stod også bak vedtak som avskaffelse av allmenn verneplikt, avvikling av kjernekraften etter Fukushima-ulykken i 2011 og inntak av hundretusener av flyktninger sommeren 2015.
Nettopp Merkels oppsiktsvekkende håndtering av flyktningkrisen for to år siden gav det høyrepopulistiske partiet Alternativ for Tyskland (AFD) ny vind i seilene. Meningsmålingene gir partiet 10-12 prosent av stemmene, men man bør være forberedt på en «Trumpeffekt» – nemlig at betydelig flere kan stemme AFD enn de som oppgir slik partisympati ved meningsmålingene.
Merkel har utelukket regjeringssamarbeid med AFD. Likevel er dette dramatisk. For første gang i Etterkrigs-tyskland hol- der et parti til høyre for CDU/CSU inntog i parlamentet. For Merkel er dette derfor en negativ milepæl – CDU/CSU som folkepartier har alltid hatt som mål å unngå nettopp dette. AFD målbærer framfor alt frykt for tap av nasjonal identitet som følge av innvandring og følelsen av ikke å bli hørt av de etablerte partiene. Med sine innvandringsfiendtlige og til dels rasistiske synspunkter vil partiet endre tonen i det parlamentariske ordskiftet. Allerede nå ser vi at hatske betegnelser og karakteristikker som tidligere var utenkelige, ytres i full offentlighet. Aller helst vil nok Merkel danne koalisjon med De grønne. Mange peker på at Merkel mangler nye ideer. Dette vil hun naturligvis gjerne motbevise, og å virkeliggjøre en koalisjon med De grønne er en velkommen anledning i så måte. To delstater har i dag en slik koalisjon, men på nasjonalt nivå ville dette være første gang.
Skulle det ikke bli flertall for CDU/CSU med De grønne eller FDP, vil en koalisjon mellom Merkel-partiene og begge disse mindre partiene ha et nokså sikkert flertall, dvs. en «Jamaica-koalisjon», etter partifargene (CDU svart, FDP gult). Utfordringen her ville være å få De grønne og FDP – to partier med svært ulik tradisjon og kultur – til å samarbeide i regjering.
For SPD ligger det en fare i å fraskrive seg videre regjeringssamarbeid med Merkel. Lykkes det ikke for CDU/CSU å finne andre partnere, kan det bli nyvalg. Da kan velgerne komme til å gi Merkels partier full tillit, kanskje absolutt flertall. Det er SPDS skrekkscenario.
Uansett: Her er nok av spenningsmomenter. Og meningsmålerne kan ta feil – igjen!
For SPD ligger det en fare i å fraskrive seg videre regjeringssamarbeid med Merkel.