Neppe ny regjering nå
Når KRF sier så tydelig nei til å gå inn i regjering, blir det svært vanskelig for Venstre å gjøre det alene.
Islutten av denne uka begynte det som blir mange og lange uker med samtaler om samarbeid mellom de borgerlige partiene. Som beholdt flertallet i Stortinget, men som alle gikk tilbake.
Mye er uklart, og vil forbli det lenge. Men tre ting ser ut til å være ganske klare:
1. KRF går ikke inn i regjeringen.
I alle fall ikke i første delen av denne stortingsperioden. Til det har KRF et for klart vedtak fra landsmøtet i vår, som de også gjentok og gjentok i valgkampen: Blir det ikke en H/sentrumregjering, går KRF mest sannsynlig i opposisjon. Og det blir ikke noen regjering bestående av H, V og KRF. Det innser også de to sistnevnte partiene. Derfor slo Knut Arild Hareide fast på landsstyremøtet fredag at KRF ikke går inn i regjering. Og at det heller ikke blir noen samarbeidsavtale.
●● Et liv på utsiden av regjeringen blir imidlertid ingen dans på roser. KRF kan få en unik mulighet til å sette dagsorden og svinge regjeringen mot sentrum. Men de vil også leve under et stort og konstant press.
KRF setter Venstre under press.
Venstre har i utgangspunktet en friere posisjon enn KRF. Trine Skei Grandes parti gikk til valg som en garantist for fortsatt Erna-styre. Og mange i Venstre mener det neste naturlige steget er å gå inn i Ernas regjering.
Men meningene er svært delte.
●● Veldig grovt sett kan man si at Venstre blir blåere jo nærmere man kommer makten; det vil si Akershus og Oslo. Og Venstre har de siste årene blitt et stadig sterkere Stor-oslo-parti. Når de først kom over sperregrensen, var det nærmest sensasjonelt at partiet ikke fikk stortingsmandater fra noen av de gamle Venstre-fylkene Rogaland, Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal. Mens Krfs stortingsgruppe fikk tre representanter fra Agder, fikk Venstre det samme antallet fra Oslo og Akershus.
●● Nå er de blå på offensiven i Venstre. Derfor var det overraskende for mange at Venstres landsstyre torsdag knyttet seg så sterkt opp mot KRF. Men det var også uttrykk for sterk motstand fra deler av partiet mot å gå inn i regjering på egenhånd. Selv om Venstre nok har byttet ut en del tidligere, tradisjonelle sosialliberale velgere med mer lyseblå velgere, vil det være svært smertefullt for «det gamle Venstre» å gå inn i regjering uten sentrumskameraten KRF.
●● Venstre står foran en fryktelig vanskelig beslutning.
●● Regjeringstrategien var en tabbe.
●● I store deler av både KRF og Venstre erkjenner de at det var en tabbe å gå til valg på en Høyre/sentrum-regjering. Da landsmøtevedtakene ble fattet, var de vedtakene det som kunne samle partiene. Men da de to partiene møtte velgerne, ble de ikke trodd. Alle utenfor KRF og V så at det ikke var realistisk.
●● Konsekvensen var at alle som sto på stand for V og KRF, ble pepret med spørsmål om plan B. «Hvilken regjering får vi egentlig ved å stemme på dere?» Så når Krf-leder Knut Arild Hareide i sin tale til landsstyret fredag takket alle ildsjelene for innsatsen og sa at «Ingen av timene på stand var forgjeves», var det en sannhet med modifikasjoner.
●● Regjeringsspørsmålet hindret de tillitsvalgte i å snakke om det de egentlig driver med politikk for: politiske saker.
●● I sin tale til landsstyret sa Hareide at «Politikken til KRF er krystallklar på punkt etter punkt». Uttrykket «krystallklart» kan man ikke bruke om forholdet mellom de fire borgerlige partiene.