Hvitskjortene marsjerer
Selvsagt må folk få ytre seg, så lenge det bare er jøder, homoer og kvinner det går ut over.
Ytringsfriheten trumfer alt, blir det påstått. Den må få marsjere gjennom våre gater uten å bli hindret. Den må få bære faner med en norrøn rune som Waffen-ss og deres nynazistiske ætlinger har gjort til sin. Den må få kle seg i uniform og okkupere våre byrom. Den må få velge seg ut sårbare grupper og true med å knuse dem.
Neste lørdag er det Yom Kippur, den helligste dagen i den jødiske kalender. Den lille gruppen av jøder i Umeå kommer ikke til å markere dagen slik de tenkte da de for et år siden åpnet et beskjedent forsamlingslokale i byen. I april i år måtte de stenge igjen, etter hærverk og trusler fra stedets nynazister. Da Stockholmsavisene kom for å skrive om saken, var det ingen av jødene som våget å snakke.
I Göteborg er det flere jøder enn i Umeå. Men de er ikke mange nok til å føle seg trygge når opp mot 1000 nazister, noen av dem norske, i dag marsjerer gjennom byen. Oppmarsjen kommer til å passere synagogen i en avstand som den jødiske menighetens råd med presis historisk referanse har betegnet som «et steinkast unna».
Da Den Nordiske Motstandsbevegelsen i juli marsjerte gjennom Markens gate i Kristiansand, var de ikke mange nok til at vi trengte å være bekymret, fikk vi høre. De var riktignok så mange at politiet ikke våget å stoppe dem, men 60 nazister i gatene er altså en akseptabel utøvelse av ytringsfrihet. Selv omtaler nazistene marsjen som ”den første nasjonalsosialistiske demonstrasjonen i Norge i moderne tid». Det kommer flere.
Da de skjendet årets 1. maifeiring i Falun, var de 600. Da de i november marsjerte gjennom Stockholm på minnedagen for holocaust, var de 700. I neste helgs provokasjon i Göteborg regner Nordiska Motståndsrörelsen med at de blir opp mot 1000. Massebevegelser begynner ikke som masse, det blir de når de ikke får motstand tidlig nok og sterkt nok. Sist helg gjennomførte de svenske nazistene en uanmeldt og spontan marsj gjennom Gøteborg for å utfordre politiets forbud mot å bære uniform og skjold. Politiet vek unna.
Disse demonstrasjonene er lovlige, selv om det ikke er søkt tillatelse. Ytringer trenger ikke for- håndsanmeldes.
Men når blir tog av uniformerte, ofte voldsdømte, menn, som sier at de vil rense landet for alle med urene gener, noe mer enn ytringer? Ved 2000 deltakere? 5000? Hvor mange må nazistene mobilisere før staten sier at jødenes historie gir dem beskyttelse mot at nye horder marsjerer mot dem i gatene?
Når sier vi at de homofiles kamp for menneskeverd ikke skal ende med at de hundses inn i skapet igjen av brutale menn som vil «knuse homolobbyen»? Når sier vi fra om at asyl fra krig og forfølgelse i Syria eller Afghanistan også betyr reell beskyttelse mot menn som kaster bomber mot asylmottak og jubler når hjem for flyktninger brenner?
Med andre ord: Når må ytringsfriheten vike for at ikke andre friheter skal bli trampet til døde?
Flere svenske biskoper, blant dem erkebiskop Antje Jackelén, har bedt om at forbudet mot hets av folkegrupper skjerpes, og at hatets ytringsfrihet begrenses.
Det finnes selvsagt andre strategier enn forbud. Rekrutteringen til de nynazistiske miljøene tørket inn da norske myndigheter og lokalsamfunn mobiliserte gode krefter og nye arbeidsplasser etter gateslagene i Brumunddal og Hokksund og drapene på Hadeland på 1980-tallet. Men økt innvandring, økonomisk krise i Europa og tiltagende utrygghet har igjen drevet sinte, ofte voldelige, unge menn inn i nazismen. Det er ikke sikkert yrkestrening og håpskonferanser er nok til å stoppe dem denne gang.
Sveriges fremste ekspert på feltet, historikeren Helene Lööw, har sagt at da hun og hennes forskerkolleger for 30 år siden begynte å forske på samtidens nazisme, trodde de at de undersøkte en døende bevegelse, ”men det vi studerte, var ikke dens dødskrampe, men dens gjenfødelse.” vitskjortene er ikke så mange ennå. Men bak de få hundre som marsjerer, finnes det et uoversiktlig oppland av mennesker som hater fargete, som forakter innvandrere, som avskyr homofile, og som føler seg truet av kvinner generelt og feminister spesielt. Ennå kriger de bare på nettet, men hvor vanskelig er det for nazistene å rekruttere en mann som skriver til Sumaya Jirde Ali, en ung, norsk kvinne av somalisk herkomst, at hennes ”negerhud” ikke gir henne noe å være stolt av, og som i neste setning skriver at han håper hun er trang fordi han skal voldta henne med en kaktus til ”negerfitta di skal revne.”
Alle de som skriver om ”globalistenes makt”, og mener jøde-
Hne, og de mange som er redde for at den hvite rase skal vannes ut av ”genetisk svake” individer fra Punjab eller Nigeria, hvor høy er terskelen før også de skaffer seg grønne slips og stiller seg opp bak skjoldene til Nordfront?
14 tillitsvalgte fra Sverigedemokratene har i hemmelighet støttet nazistene, viser en undersøkelse tidsskriftet ETC har gjennomført. Sverigedemokratene har vært landets nest største parti på flere meningsmålinger. andag 11. september var ett av valglokalene i Arendal sperret av nazistenes grønne bånd. Sammen med båndet hang en plakat som oppfordret velgerne til å brenne stemmeseddelen og engasjere seg i kampen. Så mye betyr demokratiet for dem. Det er bare når de trenger ytringsfriheten som vern om deres eget hat at de er opptatt av de demokratiske frihetene.
Derfor gjenstår spørsmålet: Hvor lenge skal vi tåle de som bruker ytringsfriheten til å skremme andre til taushet?
Når må ytringsfriheten vike for at ikke andre friheter skal bli trampet til døde?
M